Kaffebaren du aldri har hørt om!

Vi alle kjenner jo til Dromedar, Lille Kaffekompaniet, Barista og den på Galleriet som jeg aldri husker navnet på (acezzo?). Og disse kaffebarene serverer ypperlig kaffe til enhver følsom gane som føler for å våkne en tidlig morgen (eller sen morgen). Selv om jeg har på følelsen av at Dromedar mest er et latte-makeri, så har de god espresso der også som oftest.

Et annet sted man også får særdeles god espresso, et sted de færreste har vært å besøkt, et sted som ligger godt skjult med sin beliggenhet på Gyldenpris et sted, et sted som aldri er åpent, men aldri heller holder stengt, er hos Mr. Incredible på studentboligene på Gyldenpris. SiB sin egen kaffebar på høyden kan bare gå å legge seg, dette er studentkaffebaren for den avanserte gane! Og jeg advarer; de med en svært lite avansert gane setter seg i fare for å bli kresen med kaffeserveringen neste gang de setter sin fot på en annen kaffebar en min. Jeg kan jo ikke akkurat leke Gud og si "Det finnes ingen andre kaffebarer enn meg". Forøvrig liker jeg helst å skrive gud med liten bokstav, fordi jeg synes gud er et samlebegrep over en hellig, mektig og stor personlighet. Mange mener David Beckham er guden, mens andre igjen tenker på Bente når ordet gud nevnes. Kanskje litt rart å sammenligne David Beckham og Bente når man snakker om guder, det er igrunn ganske ofte folk skal finne på rare sammenligninger for å illustrere ting. Innimellom er det svært effektfullt, og andre ganger fungerer det rett og slett bare ikke så bra. Jeg kommer ikke på noen gode eksempler nå, så jeg skal spare dere for noen sammenligninger. Å bare fortelle en dårlig sammenligning nå bare for å illustrere hva jeg mener, ville jo vært som å dra en skikkelig dårlig blondinevits på gjenforeningsfest med gamleklassen fra ungdomskolen. Ja, dere skjønner hva jeg mener. Gjenforeningsfester. Folk man ikke har sett på ti år, der man leker imøtekommende og hyggelig, mens øynene egentlig bare triller ut av synet på hvor mye de lekre, slanke jentene i klassen har lagt på seg etter at de fikk unge i en alder av 19. Uten å tenke seg helt om, så slipper man ut kommentaren "-ja skal si dere har blitt store ja!", der den velmenende begrunnelsen er å kommentere hvor gamle vi alle har blitt siden ungdomskolen. For det er faktisk ganske lenge siden, jeg kom tilfeldigvis over en prøve i matematikk for ungdomskolen her om dagen, og det var ikke rare greiene. Når jeg ser det, og tenker på min G- jeg fikk i matte det samme året som denne prøven var fra, så innser jeg endelig det alle voksne alltid har sagt "du skjønner det når du blir voksen!". Og nå tenker jeg, "ja, nå skjønner jeg det". Men samtidig slår tanken meg; er jeg voksen da? Når blir man voksen egentlig? Når man ser på en matteprøve fra ungdomskolen mens man småhumrer av tanken på at det virkelig går an å gjøre feil på dette her, er det tegnet på at man er voksen? Andre ting derimot, som engelsk humor, har jeg til tider store problemer med å skjønne. Og hvis den humoren blir ansett som voksenhumor, så blir jeg egentlig bare forvirret her. Er jeg voksen eller er jeg ikke? Humor er jo ofte bare kompleks banalitet. Når jeg var liten skulle jeg faktisk bli stand-up komiker, mens alle andre skulle bli politi og brannmenn. Jeg hadde nok toppen av karrieren min når jeg foran hele skolen (rundt 4-500) på videregående pratet to minutter om hva festkomiteen gjorde for noe. Tatt i betraktning av at festkomiteen ikke gjorde en dritt så synes jeg å holde ut to minutter på scenen med noe å si ikke er så verst. Jeg husker ikke hva jeg pratet om, men jeg husker at jeg ikke forberedet meg. Jeg liker å ta ting på sparket, det blir mest naturlig slik. Jeg holdt forresten en kort tale i bryllupet til søstera mi, den må også ha vært på rundt to minutter. Den var heller ikke planlagt, tok hele greia på sparket der også. Jeg ble introdusert av en etterhvert nokså dritings toastmaster som kveldens yngste taler, i en alder av atten år. Hvis jeg var yngst, så kan jeg heller ikke ha vært voksen. Når blir man egentlig voksen? Og hvordan oppsto ordet toastmaster? Jeg tror det oppsto ved en tilfeldighet, slik som tilfeldigheter ofte gjør. Mange ting her i verden eksisterer jo bare ved en ren tilfeldighet. Som livet. Mange mener at dersom urbakteriene aldri hadde gått på date, så hadde ikke mennesket oppstått. To bakterier møter hverandre og har en ubeskyttet cellesammensmelting (jeg tror ikke det finnes prevensjon for bakterier), og vips så er det første mennesket under utvikling. Men at disse to bakteriene møter hverandre, er det skjebnen eller er det tilfeldigheter? Jeg tror disse to ordene ofte blandes sammen i en herlig, forklarende miks, for å forklare fenomenene som skjer i samfunnet rundt oss. Er det skjebnen som sørger for tilfeldigheter, eller sørger tilfeldighetene for skjebnen? Uansett så liker jeg å tenke på skjebnen som skaper av tilfeldighetene. For eksempel idag så hadde jeg tenkt meg en tur til byen, og ikke før tanken var avsluttet så hørte jeg regnet piske mot ruta. Dermed ble det ingen bytur. På den måten ungikk jeg en hel del, alt fra gateselgere til å møte noen jeg ikke har sett siden ungdomskolen (for å bruke resten av dagen på å gosse meg for at klassens bitch har lagt på seg 30kg etter at hun ble ufrivillig gravid med en narkis). Samtidig, kanskje ungikk jeg å kjøpe et flax-lodd som følge av en reklame jeg ble lokket av, og hvem vet hva det flax-loddet kunne ført til. Hver gang man kjøper et lodd så er vinnersjansen tilstede, selv om den er gitt på forhånd. Egentlig så er jeg ikke noe flink til å kjøpe lodd. Jeg har en fornemmelse av at de som spiller lotto også leser Se & Hør. Og siden jeg sjelden leser det, så kjøper jeg sjelden lodd. Når jeg tenker over det, så er det rart at ikke flere gutter leser sladderblader. Kom tilfeldigvis til å bla gjennom Her & Nå her om dagen, og man kan få en ganske bra lettkledd-samling av Hollywood-stjerner og norske C-kjendiser. Jeg har på følelsen av at det er flest jenter som leser sladderbladene, men samtidig har jeg inntrykk av at det nesten bare er bilder av jenter i de. Veldig mange benekter at de leser sånne blader, mens Se & Hør selger som aldri før. Er det min statistikk som ikke stemmer, eller driver Se & Hør med salgsjuks? Uansett, statistikk er finurlige greier. Spesielt nå i valgtidene. Enhver politiker har svin på skogen når det kommer til framvisning av statistikker som setter seg selv i et godt lys. Det er egentlig ganske morsomt i valgperiodene, med debatter på TV og lovnader om motsigelser. Jeg tror det har toppet seg når jeg hørte et forslag om å tillate politiske reklamer på TV og radio, slik man blant annet har i USA. Og siden propaganda-reklamen i USA har vist seg å ta litt av til tider, var forslaget om å tillate politisk reklame krydret med sidevilkåret om at det ikke skulle være lov med slik reklame i perioder med valg og lignende. Kommentarer og sterke meninger kom raskt på banen, og den slående sammenligningen om å tillate politisk reklame bortsett fra i valgperioder, var som å tillate iskremreklamer bortsett fra om sommeren. For en gangs skyld var det en person som hadde skjønt dette med sammenligninger og brukte dette virkemiddelet på en effektiv måte. Mens politikerne snakket seg bort i meningsløse lovforslag, så beholdt noen fornuften og avfeide det på sekundet med en logisk kommentar. Men når det gjelder å snakke seg bort... jeg skulle egentlig bare skrive litt om kaffebaren min i dette innlegget. Det er jo strengt tatt ingen kaffebar, men kun en genuin interesse om å drikke det beste som er mulig å lage, hjemme hos seg selv. Så det er altså det jeg egentlig ville fram til. Beklager alt pjatt-pjattet. Ha en fin helg!