28. oktober 2009
Godseier og minusmillionær!
Endelig gikk ting vår vei! Etter ett år på boligjakt så signerte vi denne uken kontrakt på en lekker liten leilighet i Oslo, mer nøyaktig Ringnes Park. Det er en 3-roms hjørneleilighet, ligger i fjerde etasje og er helt ny (sto ferdig 21. oktober). Attpåtil en stor sørvendt terrasse med god plass til grill og baden-baden stoler... det er leiligheten med terrasse i fjerde etasje helt til høyre på bildet. Gleder oss veldig til overtakelse 1. desember. Rapport følger!
16. september 2009
Transportpolitikk
Aftenposten skriver i dag at det mest effektive virkemidlet for å få folk til å ta kollektivtrafikk til jobben er å fjerne parkeringsplassene. Det får meg til å tenke på hvilke "pains" man har som bileier:
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
4. september 2009
Jeg har plukket opp håndballen igjen!
Etter ni års fravær fra håndball så hadde jeg min første trening igjen i går! Jeg har begynt på Grüner håndball, som trener bare et par hundre meter unna hvor vi bor. Ikke nok med at jeg var på trening på onsdag - i morgen er det kamp. Jeg spilte meg rett inn på laget (ok, de trengte folk til å fylle opp laget så tidlig i sesongen), og det blir utrolig spennende å spille kamp igjen! Kvart over ett fører det løs, med 5. divisjon på høyt nivå. TV-sendt, selvfølgelig.
2. september 2009
På tide å binde renten?
Sommeren har vært kjemisk fri for blogginnlegg, og det beklager jeg på det dypeste. Jeg har minst fem idèer til blogginnlegg - de kommer etter hvert. Den beste måten å ha kickstart på bloggen er å slutte sirklen, derfor begynner høstsesongen hvor sommersesongen sluttet: nemlig med lånekasens renter.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
1. juni 2009
Lånekassens fastrenter med spennende endringer
Om noen dager vil lånekassen publisere de faste rentene for 3. kvartal. I følge mine beregninger vil fastrentene bli seende slik ut:
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
27. mai 2009
25. mai 2009
Serverer en åpen kafè gratis mat?
Kommentator i Computerworld, Peter Hidas, skrev nylig et innlegg i bladet Computerworld om fri programvare og åpen kildekode. Under overskriften "fortsatt ingen gratis lunsj" argumenterer han at fri programvare er det som på overflaten ser ut som en revolusjonær bevegelse som tar fra de rike og gir til de fattige, mens det i virkeligheten er sterke kommersielle interesser bak fri programvare. Jeg er helt enig i perspektivene hans, men synes at eksemplene hans kanskje er vel enkle. Jeg skal gjøre èn forenkling, og det er å anta at all programvare (både fri og lukket, gratis og betalbar) er homogen.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
24. mai 2009
Krisekonjuktur
"Mennesket lærer aldri" heter det. Verden har nok en gang plassert seg i en konjuktursituasjon som man åpenbart kunne unngått. Det har vært kommentert at finanskrisen kunne vært unngått dersom man brukte Business Intelligence-verktøy på en riktig måte, og det stemmer helt sikkert, men faktum er at man ikke en gang trenger elektrisitet for å spå det som har skjedd. Den østerriske sosialøkonomen Ludwig von Mise (1881 - 1973) argumenterte tidlig at:
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
19. mai 2009
Disrupting the disruptive: hvordan vinne over etablerte aktører på digital musikk
I disse dager lanserer Platekompaniet sin butikk for digital musikk. Mens låtene koster det samme som i iTunes, så lover Platekompaniet et bredere utvalg på norsk musikk. Argumentet om kopibeskyttet musikk døde den dagen Apple rendyrket iTunes Plus-konseptet sitt, og det man står igjen med er et utvidet utvalg på geografisk rendyrket musikk. Vil det holde til å slå den superetablerte iTunes? Jeg tviler, dessverre. iTunes leverer varene, plasserer musikken rett i iTunes og attpåtil foreslår musikk basert på det du allerede har - mersalg anytime. Platekompaniet sin nettbutikk sørger for enda et grensesnitt for musikkkjøp, noe som er et unødvendig ekstra ledd i forhold til dagens løsning. Hvorfor gjøre ting vanskeligere?Ikke et veldig lett utgangspunkt for Platekompaniet med andre ord.
Hva bør de gjøre? For det første må man se på de grunnleggende forskjellene i forretningsmodellen til iTunes og Platekompaniet. iTunes lar deg kjøpe musikk der du spiller musikk, mens platekompaniet lar deg kjøpe digital musikk der du kjøper CD-plater. Aha! Hva om jeg kunne kjøpe begge deler? I bunn og grunn så dreier digitalt musikkjøp seg om å anskaffe en lisens til å avspille musikken på din datamaskin. Hvis jeg kjøper CDen, så har man jo i teorien kjøpt en lisens for avspilling på en enhet hjemme. Selve CD-platen i seg selv er et distribusjonsmedium som sørger for at du kan ta med deg musikken hjem. Til tross for dette så har folk en tendens til å tillegge selve CD-platen verdi - og ikke musikken på den. Folk snakker om CD-samlingen og hvor mange CDer de har, og aldri om hvor mange artister de har... Platekompaniet har allerede et stort utbygget nettverk av fysiske butikker. De burde utvikle noen åpenbare synergier her. Det første burde være at man kjøper CDen og kan få den tilsendt / hente den i butikken, men også laste den ned med en gang. Dermed får du det du tilegger verdi, samtidig som du får musikken med en gang. Alternativt burde du kunne plukke ut dine egne låter, for å bestille en CD som kan hentes i butikken / sendes til deg i posten. Resultatet vil føre til flere fornøyde kunder (hvem hater ikke å vente på ting de har bestilt på nettet?), samt at Platekompaniet får flere kunder i butikken som de kan selge spill, filmer og flere CDer til. Og hvem vil vel ikke utvide platesamlingen sin?
14. mai 2009
70-talls blippeti-blopp
Jean Michel Jarre i Oslo spektrum! Et fenomenalt show, og ikke minst et lysshow i verdensklasse. Mobilkameraet ble flittig brukt som dokumentasjon (det forklarer bildekvaliteten). Har egentlig ikke noe spesielt forhold til denne 70-talls elektroen, men alle har hørt tonene til Popcorn.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
10. mai 2009
Moro med Scrabble
Scrabble kan by på mange kreative ord, som absolutt burde stå i ordboka. Forøvrig burde og også ordet konsonantkonstant være et ikke ukjent ord for de fleste som har spilt Scrabble.
7. mars 2009
Doing it the hard way...
I storbyen er det intensiv konkurranse mellom treningskjedene. Markedet er dominert av SATS og Elixia, men flere mindre kjeder og sentre er med på å definere pris og tilgjengelighet. For en "nybegynner", så er treningskjeder relativt homogene, men det er likevel noen faktorer som spiller inn ved valg av treningskjede:
1. Nettverkseksternalitetene - hvor trener vennene dine?
2. Tilgjengelighet - hvilket treningsstudio ligger nærmest bostedet ditt?
3. Pris - hvem tilbyr det beste pris/nytte-forholdet?
Jeg vil på syltynt grunnlag påstå at en gjennomsnittlig person tenker gjennom disse tre tingene i den gitte rekkefølgen ved valg av treningssenter. For å begynne med det første punktet: Trening er blitt et substitutt til å henge på kafè eller å gå på kino, og man ønsker derfor å velge det treningssenteret hvor bekjente trener. Dersom et treningssenter lykkes i å tiltrekke seg en større andel av en vennegjeng, er sannsynligheten større for at resten av vennegjengen også velger å trene ved dette treningssenteret.
Det andre en potensiell kunde vil tenke gjennom er location, location, location. Hvor langt er det til treningssenteret? Dørtersklen er ekstra høy og sofaen ekstra god den dagen man skal på trening. Om man i tillegg må ut å traske et stykke så vokser tersklene. De aller fleste melder seg ikke inn et sted med forvisshet om at de skal forbli støttemedlemmer, og nærhet til treningssenteret er nesten like viktig som å kunne trene med noen.
Til slutt vil forholdet mellom pris/nytte avgjøre hvorvidt man gir autografen på et stykke papir og avsetter en femhunderlapp i måneden på trening. Tilbyr treningssenteret det man ønsker? Har de riktige åpningstider? Hvilke timer finnes og hvor flinke er instruktørene? I bunn og grunn er dette lite viktig når man først har funnet et sted hvor BÅDE venner trener og som ligger nært bostedet, men dette slutter sirkelen. Et treningssenter får ingen kunder uten et visst kvalitetsnivå og tilbud.
Så for å gå tilbake til SATS og Elixia, som driver en evig rivaliserende kamp om kundene. Elixia står utenfor SATS og lokker til seg kunder over en lav sko, mens SATS kjører intensive kampanjer for å tiltrekke seg mest mulig folk. I bunn og grunn er markedsføringen til begge selskapene relativt lite, med mye direktemarkedsføring og mye insentiver. Har man først fått en kunde, så har kjeden i utgangspunktet låst kunden i tolv måneder. Elixia opererer med en småhemmelig "stjele-kunder-fra-SATS"-rabatt, som går ut på at om du har mindre enn seks måneder igjen av bindingstiden så vil de "betale" deg ut, ved å gi deg seks måneder gratis trening hos Elixia, etterfulgt av tolv måneder binding. Med andre ord, høy kundeflukt for begge selskaper og illojale kunder.
Hva gjør man? Elixia har løst dette ved å ha en intensiv markedsføringsprofil hvor jakten på nye kunder er kontinuerlig. Så lenge andelen nye kunder er større enn tapet av kunder, så peker pilene oppover. Fakturering gjøres med gaffel, og det å være pinlig nøaktig og profesjonell er ikke alltid like viktig. Selv om feilfakturering ikke blir fulgt opp med purring, så er det ikke trivelig å motta gule og hvite brev i postkassen uansett!
SATS har en annerledes strategi på dette. Selvfølgelig er de ute å jakter kunder, men holder også et enormt fokus på eksisterende kunder, ved å forsøke å skape mest mulig lojale kunder. Dette er en stor og tung prosess, og det er dette jeg mener med "doing it the hard way". SATS ser på kundeforholdet som noe evigvarende, og medlemskapet som en faktisk vare de skal levere. Trener du ikke, så leverer de ikke varen i henhold til kontrakt. Det som faktisk skjer om du uteblir fra trening i tre uker, er at SATS tar kontakt og lurer på hvordan treningen går, og om du ønsker litt veiledning for å komme godt i gang. Samtidig minner de om at medlemskapet gjerne kan fryses om man er inne i en periode der man ikke har anledning til å trene. Når du kommer sier de hei og gir deg full oppmerksomhet, og det samme når du går. De tilbyr full treningsveiledning, og snakker om denne tjenesten som om det er en selvfølge at man skal få det. De er ydmyke og beklager feil, noe jeg fikk oppleve da de hadde gjort en fakturafeil. Allerede før fakturaen ankom postkassen min fikk jeg en tekstmelding hvor de beklaget at det hadde skjedd en feil, og at jeg bare skulle kaste denne fakturaen. Snakk om kundefokus!
For en eksisterende SATS-kunde, vil terskelen for å bytte leverandør av helse være høy. Hvordan kan gresset være høyere på den andre siden? I tillegg trener jo alle venner på SATS, og hvorfor skulle de ønske å bytte når de har den samme opplevelsen? Dessuten: her er man bortskjemt med ydmykhet og diskret service, hvorfor skulle man la seg lokke av en overivrig og lettere innpåsliten selger i grønne klær?
Skal man oppsummere noe fra dette, så vil det være at langsiktighet lønner seg. Lojale kunder bruker mer penger, og i den situasjonen SATS og Elixia er i, så er det ikke tvil om hvor man bør legge fokuset. Bygg et grunnlag for nettverkseksternaliteter, så kommer resten av seg selv!
1. Nettverkseksternalitetene - hvor trener vennene dine?
2. Tilgjengelighet - hvilket treningsstudio ligger nærmest bostedet ditt?
3. Pris - hvem tilbyr det beste pris/nytte-forholdet?
Jeg vil på syltynt grunnlag påstå at en gjennomsnittlig person tenker gjennom disse tre tingene i den gitte rekkefølgen ved valg av treningssenter. For å begynne med det første punktet: Trening er blitt et substitutt til å henge på kafè eller å gå på kino, og man ønsker derfor å velge det treningssenteret hvor bekjente trener. Dersom et treningssenter lykkes i å tiltrekke seg en større andel av en vennegjeng, er sannsynligheten større for at resten av vennegjengen også velger å trene ved dette treningssenteret.
Det andre en potensiell kunde vil tenke gjennom er location, location, location. Hvor langt er det til treningssenteret? Dørtersklen er ekstra høy og sofaen ekstra god den dagen man skal på trening. Om man i tillegg må ut å traske et stykke så vokser tersklene. De aller fleste melder seg ikke inn et sted med forvisshet om at de skal forbli støttemedlemmer, og nærhet til treningssenteret er nesten like viktig som å kunne trene med noen.
Til slutt vil forholdet mellom pris/nytte avgjøre hvorvidt man gir autografen på et stykke papir og avsetter en femhunderlapp i måneden på trening. Tilbyr treningssenteret det man ønsker? Har de riktige åpningstider? Hvilke timer finnes og hvor flinke er instruktørene? I bunn og grunn er dette lite viktig når man først har funnet et sted hvor BÅDE venner trener og som ligger nært bostedet, men dette slutter sirkelen. Et treningssenter får ingen kunder uten et visst kvalitetsnivå og tilbud.
Så for å gå tilbake til SATS og Elixia, som driver en evig rivaliserende kamp om kundene. Elixia står utenfor SATS og lokker til seg kunder over en lav sko, mens SATS kjører intensive kampanjer for å tiltrekke seg mest mulig folk. I bunn og grunn er markedsføringen til begge selskapene relativt lite, med mye direktemarkedsføring og mye insentiver. Har man først fått en kunde, så har kjeden i utgangspunktet låst kunden i tolv måneder. Elixia opererer med en småhemmelig "stjele-kunder-fra-SATS"-rabatt, som går ut på at om du har mindre enn seks måneder igjen av bindingstiden så vil de "betale" deg ut, ved å gi deg seks måneder gratis trening hos Elixia, etterfulgt av tolv måneder binding. Med andre ord, høy kundeflukt for begge selskaper og illojale kunder.
Hva gjør man? Elixia har løst dette ved å ha en intensiv markedsføringsprofil hvor jakten på nye kunder er kontinuerlig. Så lenge andelen nye kunder er større enn tapet av kunder, så peker pilene oppover. Fakturering gjøres med gaffel, og det å være pinlig nøaktig og profesjonell er ikke alltid like viktig. Selv om feilfakturering ikke blir fulgt opp med purring, så er det ikke trivelig å motta gule og hvite brev i postkassen uansett!
SATS har en annerledes strategi på dette. Selvfølgelig er de ute å jakter kunder, men holder også et enormt fokus på eksisterende kunder, ved å forsøke å skape mest mulig lojale kunder. Dette er en stor og tung prosess, og det er dette jeg mener med "doing it the hard way". SATS ser på kundeforholdet som noe evigvarende, og medlemskapet som en faktisk vare de skal levere. Trener du ikke, så leverer de ikke varen i henhold til kontrakt. Det som faktisk skjer om du uteblir fra trening i tre uker, er at SATS tar kontakt og lurer på hvordan treningen går, og om du ønsker litt veiledning for å komme godt i gang. Samtidig minner de om at medlemskapet gjerne kan fryses om man er inne i en periode der man ikke har anledning til å trene. Når du kommer sier de hei og gir deg full oppmerksomhet, og det samme når du går. De tilbyr full treningsveiledning, og snakker om denne tjenesten som om det er en selvfølge at man skal få det. De er ydmyke og beklager feil, noe jeg fikk oppleve da de hadde gjort en fakturafeil. Allerede før fakturaen ankom postkassen min fikk jeg en tekstmelding hvor de beklaget at det hadde skjedd en feil, og at jeg bare skulle kaste denne fakturaen. Snakk om kundefokus!
For en eksisterende SATS-kunde, vil terskelen for å bytte leverandør av helse være høy. Hvordan kan gresset være høyere på den andre siden? I tillegg trener jo alle venner på SATS, og hvorfor skulle de ønske å bytte når de har den samme opplevelsen? Dessuten: her er man bortskjemt med ydmykhet og diskret service, hvorfor skulle man la seg lokke av en overivrig og lettere innpåsliten selger i grønne klær?
Skal man oppsummere noe fra dette, så vil det være at langsiktighet lønner seg. Lojale kunder bruker mer penger, og i den situasjonen SATS og Elixia er i, så er det ikke tvil om hvor man bør legge fokuset. Bygg et grunnlag for nettverkseksternaliteter, så kommer resten av seg selv!
9. februar 2009
Hva er Microsoft?
For de aller fleste så er Microsoft to ting, nemlig Windows og Office. Spør man yngre folk så vil de i tillegg gjerne si MSN Messenger. Men der stopper det. Består verdens største IT-selskap bare av tre produkter? Det svaret gir seg selv, og dermed står utfordringen klar: nevn fem produkter av Microsoft. Hvis det er for lett, prøv å nevne ti. Hvis det er for lett, prøv å nevnte tretti.
Produktporteføljen til Microsoft er enorm, og spenner bredere enn det jeg kunne klare å forestille meg når jeg begynte der. Visste du at Microsoft leverer komplette sikkerhetsløsninger for både servere, klienter, nettverk og serverapplikasjoner? Eller at Microsoft i sitt virrvarr av kaotiske lisensieringsregler tilbyr ukomplisert leie av programvare? Xbox er bevis på at Microsoft kan hardware, mens Zune er et tilsvarende bevis på at Microsoft ikke alltid er like gode på hardware. Microsoft Online Services ble lansert i USA i november (Norge i mars), og skal bevise at Microsoft kan være en tjenestetilbyder av programvare over internett.
Svaret på hva Microsoft er, kan svares med et nytt spørsmål: Hva er IT? I tiden framover på bloggen vil jeg holde fokus på IT, teknologi og effektivitet. Mens den siste tiden har gått mye med til salgsaktiviteter og kunderelasjoner, vil jeg gjennom bloggen forsøke å bevege meg "back to roots" ved å diskutere skjæringspunktet mellom IT og forretningsstrategi. Og for å pirre leselysten til neste innlegg, så vil jeg avslutte nå med å påstå at det ikke finnes et skjæringspunkt mellom IT og forretningsstrategi.
Produktporteføljen til Microsoft er enorm, og spenner bredere enn det jeg kunne klare å forestille meg når jeg begynte der. Visste du at Microsoft leverer komplette sikkerhetsløsninger for både servere, klienter, nettverk og serverapplikasjoner? Eller at Microsoft i sitt virrvarr av kaotiske lisensieringsregler tilbyr ukomplisert leie av programvare? Xbox er bevis på at Microsoft kan hardware, mens Zune er et tilsvarende bevis på at Microsoft ikke alltid er like gode på hardware. Microsoft Online Services ble lansert i USA i november (Norge i mars), og skal bevise at Microsoft kan være en tjenestetilbyder av programvare over internett.
Svaret på hva Microsoft er, kan svares med et nytt spørsmål: Hva er IT? I tiden framover på bloggen vil jeg holde fokus på IT, teknologi og effektivitet. Mens den siste tiden har gått mye med til salgsaktiviteter og kunderelasjoner, vil jeg gjennom bloggen forsøke å bevege meg "back to roots" ved å diskutere skjæringspunktet mellom IT og forretningsstrategi. Og for å pirre leselysten til neste innlegg, så vil jeg avslutte nå med å påstå at det ikke finnes et skjæringspunkt mellom IT og forretningsstrategi.
19. januar 2009
Bilreklame the Indian way
En glitrende norsk reklamebransje har blitt lagt merke til over hele verden, men likevel er det få internasjonale oppdrag å spore for norske reklamehus. Reklamen i videoen under er for Peugeot 206 og viser en nytenkning utover det å bevise en bils glitrende kjøreegenskaper, motor, klatreegenskaper, framkommelighet eller hva nå enn det måtte være. Denne spiller på ren misunnelse, drømmer, ønsker og håp om en bil som egentlig ikke er så veldig mye annet enn en fransk bil. De fleste som eier en Peugeot 206 burde føle seg bittelitt kulere etter å ha sett denne reklamen.
(Kilde: ukjent - gammelt rask jeg har hatt liggende på den eksterne harddisken)
(Kilde: ukjent - gammelt rask jeg har hatt liggende på den eksterne harddisken)
Illustrerte kaffemaskiner: del 2
Nok en gang slår tegneserieverdenen til med dyp innsikt i de viktige tingene her i livet. M (Mads Eriksen) har kanskje et noe over-the-top forhold til kaffeproduserende enheter. Denne tegneseriestripa er faktisk så bra at det kan hende jeg har postet den på bloggen tidligere (som vanlig må du trykke på bildet for å se stor utgave):
18. januar 2009
Kelner: det er fisk i kaffen min
Denne er for bra til å ikke gjengis her. Hawthorne har hatt besøk av et murene i hulen sin, som endelig har flyttet ut (trykk på bildet for å se stort):
Visninger, visninger
Nå er det snart to måneder siden forrige innlegg, noe jeg planlegger å gjøre noe med. Så i ekte "My name is Earl"-stil, så skriver jeg ned "flere jevnlige innlegg på bloggen i hele 2009" ned på listen over ting som både fører til bedre karma, samvittighet, kreativitet og ikke minst flere lesere (forhåpentligvis).
Det har egentlig skjedd ganske mye siden forrige innlegg. Som dere skjønner, så har vi vært på boligjakt. Det resulterte i suksess, og vi fikk tilslaget på drømmeleilighten - og det til en pris vi hadde råd til! Dessverre var det en gammel dame i første etasje med altfor mye penger (og kjennskap til forkjøpsrett) som snappet den rett foran nesa på oss. Det var fryktelig surt, og jeg vurderer fortsatt å sende regning på konsulenthonorar på forhandling av pris på leilighet (spøk). Dessverre for selgerne - den prisen jeg forhandlet fram var nok noe av det beste kjøper som har vært gjort i Markveien i 2008.
Så i dag har jeg vært på fire visninger. Den ene var for liten, den andre var sjarmløs, den tredje var grei nok, og den fjerde var trang og luktet surt. Pokker så vanskelig det er å finne noe når man måler alt opp mot det første. Sånn er det med alt, bare tenk over det selv. Du går til byen for å kjøpe deg noen sko: den første butikken du går inn i har noen ganske fine sko, men de er litt dyre. Derfor går du videre i håp om å finne noe bedre enn disse skoene. Det gjør man sjelden, og det ender alltid med at man går tilbake til det første. For vår del er det første paret med sko utsolgt, og vi må begynne å lete etter nest-best alternativer. Ikke lett.
I tillegg har det faktisk vært ganske folksomt på visningene jeg har vært på i dag. Men til tross for det så har få skrevet seg på interessent-listen, og god gammeldags vitenskap viser jo at det kreves ti stykker på en liste for at man skal få bud fra èn av de. Så folk ser an markedet fortsatt, og benytter januar til å kikke rundt siden det er så mye leiligheter til salgs. Så hold your horses, meglerbransje: krisen er ikke avblåst selv om parketten/laminaten/vinylbelegget i leiligheten dere skal selge blir slitt av litt vintervåte sko.
Det har egentlig skjedd ganske mye siden forrige innlegg. Som dere skjønner, så har vi vært på boligjakt. Det resulterte i suksess, og vi fikk tilslaget på drømmeleilighten - og det til en pris vi hadde råd til! Dessverre var det en gammel dame i første etasje med altfor mye penger (og kjennskap til forkjøpsrett) som snappet den rett foran nesa på oss. Det var fryktelig surt, og jeg vurderer fortsatt å sende regning på konsulenthonorar på forhandling av pris på leilighet (spøk). Dessverre for selgerne - den prisen jeg forhandlet fram var nok noe av det beste kjøper som har vært gjort i Markveien i 2008.
Så i dag har jeg vært på fire visninger. Den ene var for liten, den andre var sjarmløs, den tredje var grei nok, og den fjerde var trang og luktet surt. Pokker så vanskelig det er å finne noe når man måler alt opp mot det første. Sånn er det med alt, bare tenk over det selv. Du går til byen for å kjøpe deg noen sko: den første butikken du går inn i har noen ganske fine sko, men de er litt dyre. Derfor går du videre i håp om å finne noe bedre enn disse skoene. Det gjør man sjelden, og det ender alltid med at man går tilbake til det første. For vår del er det første paret med sko utsolgt, og vi må begynne å lete etter nest-best alternativer. Ikke lett.
I tillegg har det faktisk vært ganske folksomt på visningene jeg har vært på i dag. Men til tross for det så har få skrevet seg på interessent-listen, og god gammeldags vitenskap viser jo at det kreves ti stykker på en liste for at man skal få bud fra èn av de. Så folk ser an markedet fortsatt, og benytter januar til å kikke rundt siden det er så mye leiligheter til salgs. Så hold your horses, meglerbransje: krisen er ikke avblåst selv om parketten/laminaten/vinylbelegget i leiligheten dere skal selge blir slitt av litt vintervåte sko.
Abonner på:
Innlegg (Atom)