27. mai 2009
25. mai 2009
Serverer en åpen kafè gratis mat?
Kommentator i Computerworld, Peter Hidas, skrev nylig et innlegg i bladet Computerworld om fri programvare og åpen kildekode. Under overskriften "fortsatt ingen gratis lunsj" argumenterer han at fri programvare er det som på overflaten ser ut som en revolusjonær bevegelse som tar fra de rike og gir til de fattige, mens det i virkeligheten er sterke kommersielle interesser bak fri programvare. Jeg er helt enig i perspektivene hans, men synes at eksemplene hans kanskje er vel enkle. Jeg skal gjøre èn forenkling, og det er å anta at all programvare (både fri og lukket, gratis og betalbar) er homogen.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
24. mai 2009
Krisekonjuktur
"Mennesket lærer aldri" heter det. Verden har nok en gang plassert seg i en konjuktursituasjon som man åpenbart kunne unngått. Det har vært kommentert at finanskrisen kunne vært unngått dersom man brukte Business Intelligence-verktøy på en riktig måte, og det stemmer helt sikkert, men faktum er at man ikke en gang trenger elektrisitet for å spå det som har skjedd. Den østerriske sosialøkonomen Ludwig von Mise (1881 - 1973) argumenterte tidlig at:
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
19. mai 2009
Disrupting the disruptive: hvordan vinne over etablerte aktører på digital musikk
I disse dager lanserer Platekompaniet sin butikk for digital musikk. Mens låtene koster det samme som i iTunes, så lover Platekompaniet et bredere utvalg på norsk musikk. Argumentet om kopibeskyttet musikk døde den dagen Apple rendyrket iTunes Plus-konseptet sitt, og det man står igjen med er et utvidet utvalg på geografisk rendyrket musikk. Vil det holde til å slå den superetablerte iTunes? Jeg tviler, dessverre. iTunes leverer varene, plasserer musikken rett i iTunes og attpåtil foreslår musikk basert på det du allerede har - mersalg anytime. Platekompaniet sin nettbutikk sørger for enda et grensesnitt for musikkkjøp, noe som er et unødvendig ekstra ledd i forhold til dagens løsning. Hvorfor gjøre ting vanskeligere?Ikke et veldig lett utgangspunkt for Platekompaniet med andre ord.
Hva bør de gjøre? For det første må man se på de grunnleggende forskjellene i forretningsmodellen til iTunes og Platekompaniet. iTunes lar deg kjøpe musikk der du spiller musikk, mens platekompaniet lar deg kjøpe digital musikk der du kjøper CD-plater. Aha! Hva om jeg kunne kjøpe begge deler? I bunn og grunn så dreier digitalt musikkjøp seg om å anskaffe en lisens til å avspille musikken på din datamaskin. Hvis jeg kjøper CDen, så har man jo i teorien kjøpt en lisens for avspilling på en enhet hjemme. Selve CD-platen i seg selv er et distribusjonsmedium som sørger for at du kan ta med deg musikken hjem. Til tross for dette så har folk en tendens til å tillegge selve CD-platen verdi - og ikke musikken på den. Folk snakker om CD-samlingen og hvor mange CDer de har, og aldri om hvor mange artister de har... Platekompaniet har allerede et stort utbygget nettverk av fysiske butikker. De burde utvikle noen åpenbare synergier her. Det første burde være at man kjøper CDen og kan få den tilsendt / hente den i butikken, men også laste den ned med en gang. Dermed får du det du tilegger verdi, samtidig som du får musikken med en gang. Alternativt burde du kunne plukke ut dine egne låter, for å bestille en CD som kan hentes i butikken / sendes til deg i posten. Resultatet vil føre til flere fornøyde kunder (hvem hater ikke å vente på ting de har bestilt på nettet?), samt at Platekompaniet får flere kunder i butikken som de kan selge spill, filmer og flere CDer til. Og hvem vil vel ikke utvide platesamlingen sin?
14. mai 2009
70-talls blippeti-blopp
Jean Michel Jarre i Oslo spektrum! Et fenomenalt show, og ikke minst et lysshow i verdensklasse. Mobilkameraet ble flittig brukt som dokumentasjon (det forklarer bildekvaliteten). Har egentlig ikke noe spesielt forhold til denne 70-talls elektroen, men alle har hørt tonene til Popcorn.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
10. mai 2009
Moro med Scrabble
Scrabble kan by på mange kreative ord, som absolutt burde stå i ordboka. Forøvrig burde og også ordet konsonantkonstant være et ikke ukjent ord for de fleste som har spilt Scrabble.
Abonner på:
Innlegg (Atom)