Joakim gjør ting han ikke kan, del II: Skaffer seg fast jobb

Endelig gikk ting i min retning. Etter å ha traktet mange av bedriftsstandene på karrieredagene på BI i slutten av september, så etablerte jeg mange kontakter med blant annet rekrutterings- og bemanningsbyråer. En svært hyggelig jente hos Adecco lokket meg med på en konkurranse hvor jeg kunne vinne billetter til VM-kvaliken mellom Norge og Nederland, og da var jo praten i gang. Det ene ble til det andre, og det andre ble til det tredje - og denne uka signerte jeg kontrakt med Adecco om et varig engasjement hos Microsoft!

Den første uka er allerede unnagjort, og det i et forrykende tempo. Uka har blant annet gått med til å hilse på veldig mange kolleger, hovedsaklig i den avdelingen jeg jobber (SMS&P), men også noen på kryss av organisasjonen. Uka har etterlatt meg med en enorm mengde inntrykk, og skal jeg nevne to ting som har imponert meg så må det være organisasjonskulturen og -strukturen. Folk er veldig hyggelige og omsorgsfulle, som kan eksemplifiseres når jeg kom på jobb fredag morgen med et hyggelig smil og "God morgen, Joakim!" fra resepsjonisten (det jobber 300 mennesker i Microsoft Norge). En annen ting er at organisasjonen er helt flat. Absolutt alle sitter i åpent landskap - uten unntak.

Det er utrolig gøy å endelig komme seg ut i jobb etter seks år med studier. Jeg har ventet lenge på dette, og ofte tenkt "hvor kommer jeg til å bli ansatt?". Microsoft var ikke blant de navnene som dukket opp når jeg tenkte på det, men karriereveien er ofte preget av tilfeldigheter og uberegneligheter. Og nå når jeg først er kommet inn i Microsoft, så skjønner jeg at det ikke kan bli veldig mye bedre enn det.

I disse nedgangstider...

Det er morsomt å se hvordan folk tilpasser seg realiteter. Fra å hyle over grusomme bensinpriser, via Facebook-aksjoner og uendelig med dårlig argumenterte avisartikler, kjører folk man av huse for å fylle opp tanken når bensinen søndag kveld duppet under 10 kroner literen. For bare noen få år siden så var frustrasjonen stor når bensinen tippet en tier per liter. Nordmenn har Europas nest billigste bensin, og har med sine høylytte protester sannsynligvis også plassert Norge på den mer tvilsomme førsteplassen over sutrere. (Legg merke til at jeg ser på mine landsmenn som fremmede i dette tilfellet).

Men vi er altså i nedgangstider. Myndighetene pøser ut redningspakker og reklamerer for sin keynesianske motkonjukturpolitikk som skal holde M/S Norge på rett kjøl. Vi er ikke en skute som har veltet, men står i fare for det ettersom altfor mange står på den ene siden av skipet. Og i tider som dette, så vil enkelte bedrifter heller kaste folk over bord framfor å tilføre insentiver som leder skipet tilbake i balanse. Enkelte selskaper går så langt at de kvitter seg med selgere fordi salget er gått ned. Dagens Næringsliv har en vesentlig mer fornuftig vri, ved at ledelsen reduserer sin lønn, samt håp om at ansatte vil gjøre det samme. Lønnskostnader er utvilsomt den største (faste) utgiftsposten til de fleste bedrifter, og det også her kuttene kan gjøres.

En krise hadde ikke vært en krise hvis den var oversiktlig. Det som kompliserer ting er at man må ta hensyn til internasjonale variabler. For Norge er det akkurat nå utenlandsk valuta og oljeprisen som skaper utfordringer. For inntektsstrømmen i oljefondet så er situasjonen normalisert ved at appresieringen (økningen) i dollaren oppveier det kraftige fallet i oljeprisen. Mens oljen har falt rundt 40% den siste tiden, så har dollaren steget like mye. I kroner å øre har Norge dermed samme prisen per fat med olje. Utfordringen er de som opererer med handelsvarer som handles i euro eller dollar. For en importør av amerikanske varer så har kostnadsnivået steget med 40%, og det naturlige for denne importøren er følgelig å overføre kostnadene til forhandlerne. Forhandlerne står ovenfor en befolkning med lavere inntekt enn tidligere, og ikke minst en befolkning som er mindre villig til å bruke penger på luksusgoder. I dette tilfellet havner forhandlere (eks detaljister) i en skvis. Grossisten presser på høyere priser, mens kundene forventer lavere priser og ønsker kun å handle dersom de får dette. Hva kan man gjøre her?

Forbrukerne (deg og meg) har en stor makt i at vi lar være å handle dersom vi mener prisen er feil. Denne makten er unådig ovenfor detaljister, som igjen må se til grossistene. Grossistene har flere alternativer enn å tilpasse sine kostpriser mot dollarkursen. Valuta reflekterer bytteforholdet mellom penger, og det at norske grossister må betale 40% flere norske kroner for å kjøpe varer i dollar indikerer på den andre siden at den amerikanske produsenten/grossisten får inn 40% mer dollar for varene sine. Samtidig får den amerikanske leverandøren redusert kostprisen ettersom de får kjøpt inn mer råvarer for dollarene sine. Men økonomien er et økosystem, og dette er kun kortsiktige effekter. Uansett, så kan grossistene legge press på leverandørene, framfor å sende regningen til detaljistene.

En åpenbar negativ bieffekt av store svingninger i valutakursen, kombinert med lav konkurranse, er at grossistene holder seg til sticky prices kun når det går i deres favør. Sticky prices betyr at man opprettholder en utsalgspris til tross for at råvareprisene varierer. De siste årene har dollaren vært i området ned mot 5-6 kroner, noe som har blitt betegnet som en svært lav dollar. Til tross for dette, så beholdt mange leverandører sine eksisterende priser og lot valutagevinsten gå rett i økt margin på produktene. Nå som dollaren appresierer (stiger i verdi) mot den norske krona, tilsvarende denne valutagevinsten, så velger noen grossister å øke kostprisen for å opprettholde sin ekstra høye margin. Dette har en lang kjede av bivirkninger, som i bunn og grunn grunner ut fra grådighet.

Hele finanskrisen bunner ut i grådighet. Ikke at bedrifter ikke skal tjene penger, for det er grunnleggende for økonomi-økosystemet, men grådighet går ut på å ta risiko som berører andre enn deg selv eller dine stakeholders.

Master of Science in Business and Economics

35 dager er gått siden innlevering av masteroppgaven, og karakteren tikket inn for en times tid siden. Nervøsitet og hjertemedisin er byttet ut med sjampagne og sigarer, for karakteren ble en:



Og lurer du på hva vi skrev om? Her får du forklaringen, både i tekst og bilder:

Dyrk lydenskapen

Mens andre forårsaker lidelser, så kan man hos Soundgarden dyrke Lydenskapen. Ok, den kom jeg på selv, som en direkte spin-off av Soundgardens nye slogan "Dyrk Lydenskapen". Og i anledningen så er det laget en reklamefilm som skal sendes på TV. Men du, min kjære leser, er så heldig at du kan få se..æh.. dette innslaget allerede nå.

Et eksempel på hvordan teknologi endrer hverdagen som vi lever den

Ute suser trær forbi, vann blir til jorder, og jorder blir igjen til hus. Rundt meg sitter folk å smaprater, hører på musikk eller sover. Jeg har plassert meg strategisk langt framme og har plasser jakken min, en avis, et par bøker og en pose med litt mat i setet ved siden av meg. Jeg kjører buss. Min lille håndholdte enhet, engang referert til som mobiltelefon, sørger for at jeg har verden tilgjengelig i mine fingre. GPRS sørger for god dekning, og hastigheten er mer enn god nok til å sjekke mail og surfe på enkle websider. Avisen jeg kjøpte inn av gammel vane før jeg gikk ombord er enda ikke åpnet, til tross for at halve turen på tilsammen seks timer er tilbakelagt. I stedet sjekket jeg mailen min, hvor det hadde tikket inn en utfordrende logisk-matematisk matteoppgave. Der den første oppgaven ble løst med en gang, så var den andre en skikkelig nøtt. Etter å ha tenkt lenge på den, så sendte jeg mail tilbake med forespørsel om et bittelite hint. Hintet tikket inn i løpet av et par minutter, og en halvtime etter var svarforslaget mitt sendt tilbake på mail.

På buss så har man god tid, og avisen er jo kun et kjedelig tidsfordriv. Hva om man kunne bruke denne tiden til ting man egentlig har lyst til? Bloggen min trenger jevnlig oppfølging, og hva er vel bedre enn å bruke tiden til å skrive?

Landskapet ute er det samme, jorder dekorert med små poteter, som i løpet av vinteren blir omgjort til geleklumper som er grunnlag for neste års avling, traktoregg (eller digre marshmallows) og evige strekninger med gul midtstripe. Jeg går inn i App Store, Apples egne portal for programvare for portable enheter, og søker etter 'blog'. Blant sokeresultatene finner jeg et lite gratisprogram som gir meg enkel og grei tilgang til bloggen min. Storrelsen på programmet er ikke større enn at det koster meg en femmer å laste det ned. I løpet av et par minutter er jeg i gang, og kan skrive akkurat det jeg gjør nå. På en buss på vei mot haukeli, som akkurat nå er ved Ulefoss.

Hva skal jeg gjøre nå? Dagbladet er spennende nok det, men på langt nær så interaktivt som spillet Trism, som har fylt mang en dødstund i det siste med spennende utfordringer og underholdning. Og etter en runde med det, så lover jeg å ta fram dagbladet, med mindre nyhetsfeeden jeg har innstallert på "mobiltelefonen" inneholder mer spennende og oppdaterte nyheter.

Og før man vet ordet av det så må man trykke på stoppknappen og komme seg av bussen. Reisen er over og man har nådd destinasjonen. Turen har ikke lenger bare vært en transportetappe, men en innholdsrik reise med mulighet til å gjøre nesten det man vil.
To timer igjen av turen, kanskje jeg skulle sett en film? Hørt på radio? Podcast? Finne ut posisjonen til bussen på kartet for å se hvordan dette tettstedet ser ut ovenfra? Eller for å vite hvor mange mil man har igjen å kjøre? Bilspill? Sudoku? Skrive begynnelsen på romanen du har planlagt i alle år men ikke "hatt tid til"? Sjekke middagsalternativer? Chatte med venner på msn? Holde seg oppdatert på facebook? I det vi suser inn mot Bø så ser jeg skiltingen til sommarland. Jeg sjekker ut nettsiden for å se når sesongen er og hva det koster! Hadde jo vært moro å ta magasuget igjen, er noen år siden sist...

Tørr, salt og slimete humor

Bloggen har spaltet opp mer og mer humor i det siste, så vi holder oss litt til i det sporet. Selv om det ikke er sesongen for sneglejakt, så er denne for god til å ikke gjengis.

Money money money

New Dollar bill
Originally uploaded by scriptingnews

Abba burde relansere en av sine store hiter ved å synge: Money money money, is no funny, in the rich man's world.

If Apple was a British company...

En solid parodi på Apples glitrende iPod-reklamer. Dessverre ikke vist på norsk TV, men et vanlig syn på amerikansk TV i reklamepausene hvert fjerde minutt...