Stor funksjonalitet i liten innpakning

Minnekort til digitalkamera har hatt en fenomenal utvikling det siste tiåret. Fra 1999, hvor jeg betalte runet 1200 kroner for en minnebrikke på 32mb, får man nå 8 gigabyte for et par hundrelapper. Utfordringen for minnekortprodusentene er utvilsomt tilbuds/etterspørselskurven. Folk som kjøper digitalkamera har uansett råd til å legge ut noen hundrelapper for en minnebrikke, og med de historisk lave prisene man ser på minnebrikker så vil ikke bare marginen, men sannsynligvis omsetningen reduseres som følge av de solide prisfallene. Markedet for minnekort er sterkt korrelert med markedet for digitalkameraer, og de to produktene er sterkt komplementære. Mens et digitalkamera er ubrukelig uten en minnebrikke, så er en minnebrikke alene av liten verdi.


For å opprettholde pengestrømmen, så har minnekortprodusentene to alternativer. Det første er å diversifisere porteføljen for lagringsenheter inn i nye bruksområder. Det vil si at minnekortprodusentene finner nye bruksområder for flash-minne utover digitalkameraer. Dette har vi sett mye av allerede gjennom mobiltelefoner, USB-lagringsenheter, samt en overgang fra magnetiske harddisker til flashdisker (SSD). Det sistnevnte vil utvilsomt etablere seg som den store driveren for voluminntekt i framtiden, og er utvilsomt en disrupti teknologi for eksisterende produsenter av magnetiske disker. Dette er en grunnleggende annerledes teknologi, og de nye aktørene i dette markedet vil være de som til nå har produsert minnekort.

Det andre de kan gjøre er å videreutvikle funksjonalitet rundt minnekortet. Hvis man kan utvikle et minnekort som gjør jobben bedre enn eksisterende minnekort, så kan man utvilsomt skaffe kortsiktige inntektstrømmer. Mens minnekort idag kun differensieres på ytelse og lagringskapasitet, så er det utvilsomt muligheter til å videreutvikle et minnekort til å utføre andre operasjoner for brukeren. For å identifisere disse, så må man studere hvordan et digitalkamera brukes i dag:
1. man bruker kameraet til å ta bilder, som lagres på minnebrikken
2. for å overføre bildene til pcen, så må man ta ut minnekortet og sette det inn i en minnekortleser som er tilkoblet pcen, eventuelt koble kameraet med minnekortet i direkte til datamaskinen
3. bilder må overføres manuelt via operativsystemet.

Hva kan gjøres bedre? Det første steget, den kreative prosessen, er det vanskelig å gjøre noe med. Men de to siste stegene kan forenkles. Hva om man fikk minnekortet til å gjøre denne jobben helt av seg selv? Og hva om man fikk minnekortet til å overføre bildet du tok umiddelbart etter bildet ble tatt?


Ved å installere kommunikasjonsteknologi i minnebrikken, som for eksempel en trådløs sender (wi-fi), så vil minnebrikken kunne gjennomføre disse operasjonene så lenge den er tilkoblet nett. Trådløse nett er mer og mer vanlig å ha hjemme, så der er denne løsningen åpenbar. Mer spennende blir det dersom man har trådløs dekning uansett hvor man ferdes. I det tilfellet vil minnekortet kunne overføre bildene umiddelbart til et spesifisert lagringsområde. En annen umiddelbar fordel med dette er at kapasiteten til minnekortet kan gjøres tilnærmet "uendelig". Ved å fjerne bildene fra minnekortet etter overføring til server så har man hele tiden ledig kapasitet til nye bilder. Da vil et minnekort kun fungere som et buffer som tar høyde for overføringshastighet.

En annen fordel som oppstår fra denne teknologien er at man ikke risikerer å miste bildene sine dersom kameraet blir mistet eller stjålet. I tillegg kan det fungere som en glitrende måte å spore opp tyvene.

Hva koster egentlig kaffe?

Hva koster kaffe? I Norge kan man gå i butikkhyllen å finne en pose filterkaffe "av den fineste arabica-kaffe" for rundt 15 kroner for 250 gram. På det internasjonale kaffemarkedet så handles kaffe for en enhetspris per pund (453 gram). Det gir en pris per pund på 27 kroner. I tabellen under vises prisutviklingen for kaffe i perioden 1998-2008. Informasjonen er hentet fra International Coffee Organization (ICO), en organisasjon som jobber blant annet for å promotere kaffe, øke kvaliteten og bistå kunnskap og informasjon til de økonomiske aspekter av kaffehandel.

Klikk på bildet for å se stor utgave:


Det man kan se fra denne tabellen er at kaffe omsettes for ca 150 cent per pund i august 2008. Det vil si at markedsprisen på kaffe er rundt 8,26 kroner (ved dollarkurs på 5,51 kroner) per 453 gram grønn kaffe, noe som gir en enhetspris per pose kaffe i butikken på 4,56 kroner. Av de 15 kronene du betaler for kaffen, så går 4,56 kroner til bonden. Og det høres ikke så verst ut, tross alt. Når man deretter tenker at en dobbel espresso inneholder kaffen fra i snitt 69 kaffebær, som hver enkelt må håndplukkes og sorteres, så skjønner man at dette er en arbeidsintensiv bransje. Og innhøstingen går tregt, ettersom kaffetrær ofte er plantet i bratt og ulent terreng.


Og hvordan er økonomien til bonden? 70% av verdens kaffe produseres på kaffeplantasjer på under 25 hektar (0,25 kvadratkilometer: eller like stort som et boligfelt med 250 eneboliger), hvorpå mesteparten produseres på farmer mellom 2,5 - 12,5 hektar (0,025 - 0,125 kvadratkilometer). Ettersom kaffeproduksjon er arbeidsintensivt, så går det med mye arbeidskraft som selvfølgelig skal ha sin lønn. En gård på 25 hektar vil ha et potensiale til å produsere rundt 1700 lb per hektar (kilde: Food and Agriculture Organization), noe som gir årsinntekt på 63 000 dollar for hele farmen. Med totale kostnader per pund på 1,1 dollar (kilde: Reuters), noe som skal dekke lønn til ansatte, akkordlønn til bærplukkere, drift av produksjonsanlegg, og ikke minst kostnader forbundet med salg og markedsføring, så er det ikke mye igjen til en bonde som har en familie å mette, samt lån og risiko på land. 46 000 dollar. Igjen sitter bonden med 17 000 dollar - noe som skal betale lån på land (og andre lån), oppgradering av utstyr, samt utjevne risikoen for frost. Frost er hoveddriveren til prissjokk på kaffe, ettersom hele avlinger blir ødelagt av kulde. Og husk at dette er best-case scenario. De fleste kaffefarmer er som sagt på 2,5 - 12,5 hektar, noe som ved samme regnestykke vil sørge for at bonden sitter igjen med 1700 - 8500 dollar. Og for å sette dette ytterligere i kontekst, så er det greit å vite at GDP PPP i Brasil i 2007 var 9700 dollar. Dermed er fattigdommen et faktum. Kaffebønder har ikke god nok økonomi til å betale arbeidere godt nok, og de selv har i mange tilfeller ikke nok til å leve et fullverdig liv selv.

Dette er noe som kan løses på hovedsaklig to måter, noe som vil bli temaet i neste innlegg.

Kaffe som handelsvare

I går var jeg på byen med noen jeg jobber med, hvor en av diskusjonene dreide seg om formålet og troverdigheten til organisasjoner som skal fremme kaffe og sikre minstelønn. Det er to sterkt profilerte organisasjoner som markedsfører kaffe i Norge, og det er Max Havelaar (Fair Trade) og Cup of Excellence. Dette fikk meg til å bruke dagen i dag til å sette meg enda dypere inn i disse organisasjonene, hvordan de jobber, og hva de faktisk står for. Dette er en snarvei inn i moral og etikk om handelsvarer fra u-land, og ikke minst fattigdom. Formålet var først å samle informasjon til et innlegg som skulle opplyse om disse organisasjonene og hva de faktisk driver med, og hvordan det påvirker markedsøkonomien. Det jeg innså er at dette er et så stort tema at det er vanskelig å få fram en godt og nyansert bilde i ett enkelt innlegg. Derfor vil jeg bruke tiden framover på å fokusere på de økonomiske forholdene rundt kaffe.

Neste innlegg tenker jeg vil inneholde en del fakta om priser og verdikjeden. Spørsmål du kan fundere på til den gang er; hvor mange jobber det på en kaffeplantasje? Hvor mye kaffe går det med til èn kopp kaffe? Hvilken betaling har de som jobber på plantasjen? Hvordan får bonden solgt kaffen sin? Hva får bonden for kaffen sin? Hvem bestemmer prisen på kaffe?

Hvis man er over gjennomsnitts interessert i de markedsøkonomiske forholdene rundt kaffe, og i tillegg ønsker seg en solid introduksjon av historien rundt kaffe, så kan jeg med glede anbefale The Coffee Book - an anatomy of an industry from crop to the last drop. Den presenterer kaffebransjen med en akademisk framtoning, som gir boken et solid metodisk perspektiv på bransjen.

Hvor skal renta?

Hva skal man gjøre? Fryse renta eller la den flyte? I og med at man sjelden gjør bedre finansielle analyser enn banken, så bør man la renta flyte. Det er min generelle anbefaling, men dersom man verdsetter stabile utgifter så er faste renter veien å gå - hvor prisen for dette er at man ender opp med å betale mer i rentekostnader i og med at banken tar en pris for å overta renterisikoen din. Men dette er ikke poenget med dette innlegget, det store spørsmålet er: hvor skal renta nå?

Nå har vi jo samfunnsøkonomiske eksperter som skummer bloggen i ny og ne (Ellen, Simon), som sannsynligvis slakter mine analyser, dere står fritt til å kommentere!

Renta skal: OPP!
Fordi: Vi har en stabil inflasjon, boligprisveksten har kjølt ned, lønnsveksten har generelt sett vært moderat, få boliglån er misligholdt, få bedrifter har gått konkurs, dollaren har styrket seg, etterspørselen etter varer og tjenester er stort sett høy enda og arbeidsledigheten er svært lav.

Renta skal: NED!
Fordi: Internasjonale konjukturer gjør at Norge må korrigere for ikke å lage ubalanse i den internasjonale handelen (ved at valutaen appresierer), norske finansmarkeder har korrigert kraftig siden i sommer, økende skepsis til ekspanderende virksomhet i norske bedrifter, boligmarkedet stopper helt opp, verden og europa sender dønninger som kun kan motvirkes mot oppmerksomhet og tilpasning av renta. Kanskje tilpasning til internasjonale markeder veier tyngre enn nasjonalt fokus i denne perioden?

Jeg tror renta kommer til å opprettholdes på et høyt nivå, og muligens stabiliseres på dagens nivå. I USA er renta på vei ned, noe som kommer til å skje i Norge i løpet av ett til to år fra i dag. Enn så lenge skal økonomien stabiliseres, og fordi økonomien har headroom til å ri av en høyere rente. Vi har ingen krise i IT-bransjen, ingen massiv arbeidsledighet som presser på - selv om Phillipskurven i denne situasjonen spår høyere arbeidsledighet i tiden framover. Heldigvis er denne kurven kun et teoretisk begrep og har ingen kausal sammenheng mellom variablene.

Lånekassen, myndighetspolitikk og logikk

I dag fikk jeg brev fra Lånekassen. Det var en gledelig melding om at de har mottatt statusen om at jeg har bestått i min siste eksamen, og dermed gjør de om ca 3200kr av lånet mitt til stipend. Samtidig står det lenger ned i brevet at dersom ligningsinntekten min i inneværende år overstiger et visst beløp, så forbeholder de seg retten til å trekke tilbake deler eller hele stipendet. Det fikk meg til å tenke på nok et regelverkdilemma. Dette er ikke klaging på mine vegne, men kun en fastslåing av motsigende reglement om finansielle kår som gjør det enda vanskeligere å være student.

For det første så ønsker myndighetene at du skal jobbe ved siden av studiene. Ved å strupe utbetaling til studenter, så er hele sju av ti studenter presset ut i deltidsarbeid ved siden av studiene. Noen vil argumentere for at deltidsarbeid er sunt for moralen, og nyttig erfaring å oppdra seg parallelt med studiene. Faktum er at studenter stort sett oppnår jobber som vektlegges lite i en arbeidssituasjon. I tillegg har man stort sett kun mulighet til å ta jobber som tilbyr helgejobbing, og da utelukkes fort mange gode muligheter for studenter som sikter på en karriere i en typisk ni-til-fem jobb. Derimot vektlegger mange deltakelse i studentorganisasjoner parallelt med studiene, noe som kan gi langt større personlig utvikling enn en deltidsjobb på Rema (og der jobber man fordi de betaler best og tilbyr lønnstillegg i helgene etter klokka ett). Så implisitt ønsker myndighetene at studentene skal være dedikerte studenter, som i tillegg må ta jobber for å kunne betale husleien, og ikke minst den drøye husleiestigningen.

For det andre så ønsker myndighetene at studentene skal jobbe så lite som mulig. Ved å sette grenser på hvor mye inntekt man kan ha før man blir straffet i form av redusert stipend (som igjen er myndighetenes insentiv for å motivere studentene til å fullføre kursene sine). Stipend blir kun utbetalt dersom inntekten er under 122 247 kr for kalenderåret 2008. Generøst nok, så har Lånekassen valgt å konjukturjustere denne inntekten, som for 2009 er beregnet til å være litt over 6000kr høyere. Lånekassen tar altså høyde for en prisvekst på 4,9%. Dessverre gjenspeiles ikke denne prisveksten i den generelle utbetalingen fra Lånekassen, som er på stedet hvil rundt 81 000 kr - bortsett fra i år (etter jeg er ferdig selvfølgelig) har økt med 4000 kr - noe som gir en årlig "inntektsøkning" for studenter på under 1 prosent, der brorparten er kommet i høst. Så mens Lånekassen konjukturjusterer slik at studenter MÅ jobbe mer for å ha råd til økte kostnader gjennom generell prisvekst (bare leiligheter er blitt 50% dyrere siden jeg begynte å studere - noe som kommer ved siden av KPI), så holder de studielånet låst. Hva er det myndighetene egentlig prøver å signalisere.

Det tredje er mine muligheter etter jeg er ferdig utdannet. En forespørsel mot NAV om hvilke muligheter og rettigheter jeg hadde til å få finansiell støtte i perioden fra jeg er ferdig utdannet til jeg får meg jobb ble blankt avvist. Jeg har ingen rettigheter med mindre jeg hadde en inntekt som var over 105 384 kroner (for kalenderåret 2007). Dette er kun 11 000 mindre enn Lånekassens ramme for avstraffing, og grensen hvor de velger å fjerne insentivene for at man skal fullføre studiene.

Så hva blir konklusjonen? Jo, Lånekassen vil at du skal jobbe ved siden av studiene, men ikke for mye. NAV forlanger at du skal jobbe mye ved siden av studiene, for å ha rettigheter i henhold til trygdekassen ved ledighet eller sykdom i en periode etter studieavslutning. Jobber man for lite, så vil ikke NAV bistå finansielt. Nå jeg er heldigvis bra posisjonert med tanke på hvilken utdannelse jeg har, men folk av min sort bruker i snitt to måneder (dvs noen bruker null - andre bruker fire) på å få seg en relevant jobb. På to måneder har jeg husleieutgifter og levekostnader som er langt over det en deltidsjobb kan dekke inn. Svenskene og danskene har heldigvis skjønt dette, og har et eget regelverk for nyutdannede og arbeidsledige som gir tilstrekkelig finansiell støtte (en slags forlening av studielånet - bare 100% finansiert) til å overleve i perioden mens man søker jobb.

Og nå har jeg ikke en gang diskutert hva studenene må gjøre om sommeren, i det som for arbeidstakere kalles sommerferie og avkobling fra hverdagen.

Prosjekt arbeidsledig: Joakim lærer seg nye ting - del 1

Som arbeidsledig er det mye ledig tid. Man kan rett og slett ikke sitte hele dagen å sjekke om det er kommet noen nye jobber på finn.no. Så for å fylle dagene så har jeg satt i gang med noe i samme stilen som Senkvelds innslag "Harald gjør ting han ikke kan". Jeg synes det er å ha en negativ vinkling, så derfor velger jeg heller å kalle det "Joakim lærer seg nye ting". Ikke fullt så slagbart i nasjonal TV-underholdning, men desto bedre på en blogg som dette. Nok preik, over til the real shit. Ta en nøye kikk på bildet under - det er Powerbooken min. I deler.


Bildet er tatt med min iPhone, som jeg ikke har demontert (enda). Trykk for å se stort.

Hvordan ser en bærbar maskin ut inni? Jada, den har grafikkort, prosessor, minne, harddisk, dvd-leser, batteri og alt det der. Men hvordan ser det egentlig ut i en maskin som er 2 cm tykk. Og fra bildet så kan du trygt si at det jeg fant ut. Det eneste jeg IKKE demonterte var power supplyet (oppe til venstre) og bassen (!). Det var den største overraskelsen - en powerbook har tre høyttalere. Venstre og høyre, samt en bitteliten 0,8" subwoofer gjemt rett under venstre del av C-bokstaven på tastaturet! Den egentlige årsaken til at jeg satt i gang med denne slaktningen av min kjære maskin var på grunn av en ødelagt kjølevifte. Maskinen ble umenneskelig varm, og vifta lagde tikk-tikk-tikk-tikk-tikk lyder når den gikk for fullt. Og det at viftene i en Powerbook går for fullt er i seg selv et feilsymptom, så her måtte det åpnes å sjekkes. Så med rundt førti bittebittesmå skruer, demonterte jeg topplokk med tastatur og touchpad, batteri, skjerm, høyttalere, PCMCIA-porten, harddisken, dvd-spiller, modem, hovedkort - og til slutt vifte. Ny vifte hadde jeg bestilt inn fra eBay, og den lå klar til montering ved siden av dette slaktet. Men det viste seg at jeg har fått feil, for ledningen på den vifta jeg hadde fått var en halv centimeter for kort. Så med uforettet sak monterte jeg alt i motsatt rekkefølge av slik jeg hadde demontert det. Spenningen var stor da jeg satt i batteriet, snudde maskinen og trykket på power-knappen. Ville maskinen starte? Eller ville maskinen vise noen rare symboler i helt feil farger? Ville harddisken spinne opp? Vel - dette innlegget er et bevis på at alt gikk bra. Og jeg kan nå kalle meg selvutnevnt og uautorisert Apple Powerbook G4 15"-reparatør. Jeg brukte riktignok litt tid på det - faktisk så lang tid at jeg tok pause og spiste lunsj midt i demonteringen av hovedkortet, men lav timepris burde kompensere for det.

Om noen dager kommer forhåpentligvis: Joakim lærer seg nye ting - lønnsforhandling ved jobbtilbud.

Squash i Oslo

Jeg har fått litt dilla på Squash. Idretten altså, ikke grønnsaken. Det er utrolig moro, intensivt og veldig god trening! Jeg pleier å si at for at en sport skal være interessant, så må den inneholde tre elementer: en ball, et lag og kamp (nærkontakt). Squash vil jeg påstå inneholder to av disse, og når 30 minutter med squash i tillegg tilsvarer 90 minutter med tennisklasking, så er resultatet utvilsomt bra. Men det er ett problem: Squash er hinsides dyrt i Oslo. Å leie en bane er en så kostbar affære at man nesten må kansellere sydenferien for å ha råd til å spille. En liten sjekk i Oslo så fant jeg fire priser, gjeldene per time for kun baneleie:

Myrens Sportssenter: 300 kroner
Sentrum Squash og Trening: 280 kroner
Lysaker Squash: 290 kroner
Sagene Squash: 250 kr

Til sammenligning så spilte jeg på Rica Havna hotell på Tjøme i helga, og der kosta det 120 kroner per time. Kanskje det er noen hoteller i Oslo som har squash-bane? Hvis noen vet om noen, så gi beskjed!

Prisgarantier: bra eller dårlig?

Prisgarantier er mye brukt i elektronikkbransjen, men også andre bransjer reklamerer med dette. Dette blir utvilsomt markedsført som en positiv mekanisme hos forbrukerne, og Forbrukerrådet har argumentert for at slik markedsføring i det store og hele er bra siden det medfører lavere priser for forbrukerne, men er skeptisk til slik markedsføring på grunn av grunnlaget for å sammenligne "tilsvarende produkter", samt det å dokumentere at man faktisk er billigst (eller at konkurrentene også fører produktet). Så prisgarantier er ikke ulovlig, men et område som kreves særdeles tett oppfølging. Derfor er slik markedsføring tilnærmet opphørt, selv om den fortsatt finnes hos elektrokjedene. Så kommer spørsmålet: burde prisgarantier forbys?


Mitt soleklare svar på dette spørsmålet er JA! Prisgarantier bidrar ikke til lavere priser for konsumentene. For å skjønne dette, så må man se litt på mekanismene bak priser og konkurranse. Bedrifter som selger tilsvarende varer er direkte konkurrenter, og den naturlige måten å konkurrere på er pris. Den bedriften som har lavest pris er den som får solgt produktet sitt. Dermed har bedriftene insentiv til å redusere utsalgsprisen sin til en pris som er lavere enn konkurrentenes pris. Hva skjer dersom en av konkurrentene innfører en prisgaranti? Da vil insentivet til konkurrenten om å redusere prisen på produktet sitt opphøre. Hvorfor skal man sette ned en pris dersom man vet at konkurrenten automatisk vil redusere prisen til et tilsvarende nivå? Den beste løsningen i en slik situasjon er å opprettholde det prisnivået som eksisterer, og begynne å konkurrere på andre parametre. Så for å bruke litt faglig terminologi, så kan man si at en bedrift ved hjelp av prisgarantier oppnår et stilltiende prissamarbeid som medfører høyere priser enn i en situasjon uten prisgarantier.


Riktignok er denne teorien også relativt svak, basert på at det finnes mange aktører som oppfører seg irrasjonelt, og reduserer prisen uavhengig av denne prisgarantien. Og det er nok hovedårsaken til at det ikke finnes et forbud mot prisgarantier. I tillegg er elektrokjedene fokusert kortsiktig og har basert forretningsmodellen sin på ukessalg ved hjelp av agressive annonsebilag. Dermed kan underkutting av konkurrenters priser faktisk lønne seg, til tross for prisgarantier. Anyways, dette er en diskusjon som kan gå inn i evigheten av enventualiteter, men det bunner til syvende og sist ut i at prisgarantier er rent teoretisk medvirkende til å opprettholde et prisnivå på en vare.

Old school nymotens galskap

Hva med en platespiller til femhundretusennorskekroner? Og så kommer stifta i tillegg, og den koster gjerne femhundretusenkroner den også? Lite budsjett igjen å kjøpe vinyl for etter disse utleggene kanskje? Platespillere kan designes oppmot galskapen, hvor presisjon, perfeksjonisme, og absolutt ingen vibrasjoner vil påvirke vinylplaten eller tallerkenen. Det er helt ville konstruksjoner, men desto mer fasinerende. Bare ta en kikk på dette lille utvalget av platespillere i hundretusenvisavkroners-klassen (Soundgarden fører Clearaudio, som er spillere vist i de to øverste bildene).