Serverer en åpen kafè gratis mat?

Kommentator i Computerworld, Peter Hidas, skrev nylig et innlegg i bladet Computerworld om fri programvare og åpen kildekode. Under overskriften "fortsatt ingen gratis lunsj" argumenterer han at fri programvare er det som på overflaten ser ut som en revolusjonær bevegelse som tar fra de rike og gir til de fattige, mens det i virkeligheten er sterke kommersielle interesser bak fri programvare. Jeg er helt enig i perspektivene hans, men synes at eksemplene hans kanskje er vel enkle. Jeg skal gjøre èn forenkling, og det er å anta at all programvare (både fri og lukket, gratis og betalbar) er homogen.

For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:



Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.

Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.

Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.

Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.