Jeg har alltid vært litt skeptisk til Starbucks. Ikke konseptet, idèen eller bakgrunnen for kaffebarkjeden, men ene å alene på grunn av kvaliteten jeg forlanger når jeg bestiller kaffe på en ansett kaffebar. Jeg har riktignok bare prøvd Starbucks sin kaffe èn gang i London, men det var nok til å gjøre opp min mening. Smak og kvalitet opp mot min referanse: tommel ned.
Heldigvis er jeg ikke såpass trangsynt at jeg lar det være med det. Majoriteten av nordmenn drikker ukritisk kilovis med Friele (40kg i året per nordmann - tilsvarende 160 poser à 250 gram), og for alle disse vil et besøk på Starbucks være et Nirvana. Å oppleve smaker og nyanser som de ikke får i kaffen sin hjemme kan bidra til å sperre opp øynene til folk hva kaffekvalitet angår. Og Starbucks har utvilsomt bidratt til dette, samtidig som de har bidratt til å forvrenge synet på hva selve essensen av den mest solgte kaffedrikken, latte, er for noe. Espresso er mer enn en liten skvett bittert sølevann. Tilberedt riktig er dette en av de største smaksopplevelsene du kan ha. Starbucks verdsetter riktignok ikke dette godt nok til å kommunisere det til kundene - ei heller fokusere på kvaliteten, men heller la feilene i kvalitetsproduksjonen la seg tilsløre av enorme mengder tilsatt melk.
Likevel ble jeg litt rørt når jeg nylig kom over en bok som er skrevet av Starbucks' styreformann og grunnlegger av det konseptet vi kjenner starbucks som idag, Howard Schultz. Han kombinerer elegant ord og uttrykk fra kaffeverden inn i emosjonelle oppfatninger ved å døpe forretningsbiografien sin for Pour Your Heart Into It. Jeg skal lese den hvertfall, for det er ingen tvil om at Starbucks kan melke penger. Så får vi se om det blir en diger kaffekjede ut av En Liten Åpen Kaffebar - som er mitt konseptnavn på kjøkkenhobbyen min (takk til Anders for navneidèen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar