Bare tull

På mandag fikk jeg bursdagspresangen min av Mariann, til tross for at det fortsatt er en stund til jeg har bursdag. Inni pakken lå et par flotte sko jeg har ønsket meg, men Mariann hadde blingset litt på størrelsen sånn at jeg måtte ta de med til butikken for å bytte dem dagen etter. Jeg pakket dem fint ned i esken etter å ha prøvd dem litt, og satt posen i gangen klar for bytur neste dag.

Neste dag kom, vi fikk oss litt frokost og kom oss avgårde med bussen til byen. Ruslet rolig til butikken hvor skoene hadde blitt kjøpt og spurte hun som jobbet der om jeg kunne få bytte de. Selvfølgelig var det greit, og jeg åpnet opp esken for å vise hvilke sko det var snakk om. Hun som jobbet der utbrøt etter litt nøling "æhm.. de ser litt brukt ut de skoene der". Jeg sjekket innholdet selv og innså at skoene mine lå ikke lenger i esken. Der lå noen gamle slitte filler av noen joggesko. Uten å skjønne helt hva som foregikk snudde jeg meg mot Mariann som sto bak jeg, hun skjønte straks hvem som sto bak. Faren til Mariann, som forøvrig elsker practical jokes (eksempler: legge steiner bak bilhjulene når Mariann skal kjøre, bytte ut innholdet i påskeegget med grus osv..)

Lettere flau og varm i hodet forklarte jeg det slik det var til hun i butikken, og sa jeg kom tilbake med de riktige skoene om en liten stund. I mens ringte Mariann til faren sin og ba han (pent???næh..) om å komme til byen med skoene.

Heldigvis ordnet det seg til slutt da, og når jeg tenker på det så var det jo egentlig litt show selv om det var flaut da det sto på.

Det var et lite stykke påskeferie med Joakim! God påske!