Det er morsomt å se hvordan folk tilpasser seg realiteter. Fra å hyle over grusomme bensinpriser, via Facebook-aksjoner og uendelig med dårlig argumenterte avisartikler, kjører folk man av huse for å fylle opp tanken når bensinen søndag kveld duppet under 10 kroner literen. For bare noen få år siden så var frustrasjonen stor når bensinen tippet en tier per liter. Nordmenn har Europas nest billigste bensin, og har med sine høylytte protester sannsynligvis også plassert Norge på den mer tvilsomme førsteplassen over sutrere. (Legg merke til at jeg ser på mine landsmenn som fremmede i dette tilfellet).
Men vi er altså i nedgangstider. Myndighetene pøser ut redningspakker og reklamerer for sin keynesianske motkonjukturpolitikk som skal holde M/S Norge på rett kjøl. Vi er ikke en skute som har veltet, men står i fare for det ettersom altfor mange står på den ene siden av skipet. Og i tider som dette, så vil enkelte bedrifter heller kaste folk over bord framfor å tilføre insentiver som leder skipet tilbake i balanse. Enkelte selskaper går så langt at de kvitter seg med selgere fordi salget er gått ned. Dagens Næringsliv har en vesentlig mer fornuftig vri, ved at ledelsen reduserer sin lønn, samt håp om at ansatte vil gjøre det samme. Lønnskostnader er utvilsomt den største (faste) utgiftsposten til de fleste bedrifter, og det også her kuttene kan gjøres.
En krise hadde ikke vært en krise hvis den var oversiktlig. Det som kompliserer ting er at man må ta hensyn til internasjonale variabler. For Norge er det akkurat nå utenlandsk valuta og oljeprisen som skaper utfordringer. For inntektsstrømmen i oljefondet så er situasjonen normalisert ved at appresieringen (økningen) i dollaren oppveier det kraftige fallet i oljeprisen. Mens oljen har falt rundt 40% den siste tiden, så har dollaren steget like mye. I kroner å øre har Norge dermed samme prisen per fat med olje. Utfordringen er de som opererer med handelsvarer som handles i euro eller dollar. For en importør av amerikanske varer så har kostnadsnivået steget med 40%, og det naturlige for denne importøren er følgelig å overføre kostnadene til forhandlerne. Forhandlerne står ovenfor en befolkning med lavere inntekt enn tidligere, og ikke minst en befolkning som er mindre villig til å bruke penger på luksusgoder. I dette tilfellet havner forhandlere (eks detaljister) i en skvis. Grossisten presser på høyere priser, mens kundene forventer lavere priser og ønsker kun å handle dersom de får dette. Hva kan man gjøre her?
Forbrukerne (deg og meg) har en stor makt i at vi lar være å handle dersom vi mener prisen er feil. Denne makten er unådig ovenfor detaljister, som igjen må se til grossistene. Grossistene har flere alternativer enn å tilpasse sine kostpriser mot dollarkursen. Valuta reflekterer bytteforholdet mellom penger, og det at norske grossister må betale 40% flere norske kroner for å kjøpe varer i dollar indikerer på den andre siden at den amerikanske produsenten/grossisten får inn 40% mer dollar for varene sine. Samtidig får den amerikanske leverandøren redusert kostprisen ettersom de får kjøpt inn mer råvarer for dollarene sine. Men økonomien er et økosystem, og dette er kun kortsiktige effekter. Uansett, så kan grossistene legge press på leverandørene, framfor å sende regningen til detaljistene.
En åpenbar negativ bieffekt av store svingninger i valutakursen, kombinert med lav konkurranse, er at grossistene holder seg til sticky prices kun når det går i deres favør. Sticky prices betyr at man opprettholder en utsalgspris til tross for at råvareprisene varierer. De siste årene har dollaren vært i området ned mot 5-6 kroner, noe som har blitt betegnet som en svært lav dollar. Til tross for dette, så beholdt mange leverandører sine eksisterende priser og lot valutagevinsten gå rett i økt margin på produktene. Nå som dollaren appresierer (stiger i verdi) mot den norske krona, tilsvarende denne valutagevinsten, så velger noen grossister å øke kostprisen for å opprettholde sin ekstra høye margin. Dette har en lang kjede av bivirkninger, som i bunn og grunn grunner ut fra grådighet.
Hele finanskrisen bunner ut i grådighet. Ikke at bedrifter ikke skal tjene penger, for det er grunnleggende for økonomi-økosystemet, men grådighet går ut på å ta risiko som berører andre enn deg selv eller dine stakeholders.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar