Ute suser trær forbi, vann blir til jorder, og jorder blir igjen til hus. Rundt meg sitter folk å smaprater, hører på musikk eller sover. Jeg har plassert meg strategisk langt framme og har plasser jakken min, en avis, et par bøker og en pose med litt mat i setet ved siden av meg. Jeg kjører buss. Min lille håndholdte enhet, engang referert til som mobiltelefon, sørger for at jeg har verden tilgjengelig i mine fingre. GPRS sørger for god dekning, og hastigheten er mer enn god nok til å sjekke mail og surfe på enkle websider. Avisen jeg kjøpte inn av gammel vane før jeg gikk ombord er enda ikke åpnet, til tross for at halve turen på tilsammen seks timer er tilbakelagt. I stedet sjekket jeg mailen min, hvor det hadde tikket inn en utfordrende logisk-matematisk matteoppgave. Der den første oppgaven ble løst med en gang, så var den andre en skikkelig nøtt. Etter å ha tenkt lenge på den, så sendte jeg mail tilbake med forespørsel om et bittelite hint. Hintet tikket inn i løpet av et par minutter, og en halvtime etter var svarforslaget mitt sendt tilbake på mail.
På buss så har man god tid, og avisen er jo kun et kjedelig tidsfordriv. Hva om man kunne bruke denne tiden til ting man egentlig har lyst til? Bloggen min trenger jevnlig oppfølging, og hva er vel bedre enn å bruke tiden til å skrive?
Landskapet ute er det samme, jorder dekorert med små poteter, som i løpet av vinteren blir omgjort til geleklumper som er grunnlag for neste års avling, traktoregg (eller digre marshmallows) og evige strekninger med gul midtstripe. Jeg går inn i App Store, Apples egne portal for programvare for portable enheter, og søker etter 'blog'. Blant sokeresultatene finner jeg et lite gratisprogram som gir meg enkel og grei tilgang til bloggen min. Storrelsen på programmet er ikke større enn at det koster meg en femmer å laste det ned. I løpet av et par minutter er jeg i gang, og kan skrive akkurat det jeg gjør nå. På en buss på vei mot haukeli, som akkurat nå er ved Ulefoss.
Hva skal jeg gjøre nå? Dagbladet er spennende nok det, men på langt nær så interaktivt som spillet Trism, som har fylt mang en dødstund i det siste med spennende utfordringer og underholdning. Og etter en runde med det, så lover jeg å ta fram dagbladet, med mindre nyhetsfeeden jeg har innstallert på "mobiltelefonen" inneholder mer spennende og oppdaterte nyheter.
Og før man vet ordet av det så må man trykke på stoppknappen og komme seg av bussen. Reisen er over og man har nådd destinasjonen. Turen har ikke lenger bare vært en transportetappe, men en innholdsrik reise med mulighet til å gjøre nesten det man vil.
To timer igjen av turen, kanskje jeg skulle sett en film? Hørt på radio? Podcast? Finne ut posisjonen til bussen på kartet for å se hvordan dette tettstedet ser ut ovenfra? Eller for å vite hvor mange mil man har igjen å kjøre? Bilspill? Sudoku? Skrive begynnelsen på romanen du har planlagt i alle år men ikke "hatt tid til"? Sjekke middagsalternativer? Chatte med venner på msn? Holde seg oppdatert på facebook? I det vi suser inn mot Bø så ser jeg skiltingen til sommarland. Jeg sjekker ut nettsiden for å se når sesongen er og hva det koster! Hadde jo vært moro å ta magasuget igjen, er noen år siden sist...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar