Kjære platebransje

Dere er ivrige motstandere av musikk i digitale formater, og har motarbeidet dette siden mp3-filene hadde sitt kommersielle gjennombrudd i 1996. Jeg skal ikke ta opp denne diskusjonen, men heller tilføre et nytt synspunkt.

Basis for argumentet mitt er at teknologi utvikler seg. Som følge av innovasjon og ny teknologi, så oppstår det nye muligheter. Som vanlig liker jeg å blande psykologi inn i det hele, og kombinerer man disse to så oppstår det uante markedspotensiale.

Heldigvis har de aller fleste plateselskap latt seg overtale av Apple til å digitalisere musikken sin og selge den via iTunes. Dessverre mistenker jeg at disse avtalene er sterkt regulert av platebransjen, spesielt med tanke på pris. Hvis man bryter ned kostnadene ved en CD-plate, så er distribusjon uten tvil den største kostnaden. Distribusjon er fortsatt den største kostnaden, men på en annen måte. Nå kan man oppnå skalafordeler i distribusjonen, i tillegg til at plateselskapene selv ikke trenger å betale en krone. Distribusjonen er det nemlig tredjeparter som tar seg av - eller nettbutikkene som er et mer kjent navn på folkemunne.

Dette er ikke noe annet enn det alle vet allerede. At man kan spare kostnader på CD-distribusjon ved å digitalisere. Andre kostnader er forøvrig forholdsvis like ettersom produksjonen er/bør være like omfattende som før. Det plateselskapene sitter igjen med er reduserte kostnadre og færre bekymringer. I tillegg reduseres kostnaden ved å signere nye artister ettersom organisasjonen rundt ikke trenger å være så omfattende. Og på toppen av det hele, dersom bandet allerede har gode demotaper (dog jeg tipper at det er de sjelden) så er produksjonen allerede bra.

Så hva har dette med teknologi og innovasjon å gjøre? For å inkludere enda en variabel, så vil jeg presentere mp3-spilleren, eller iPod som er det adopterte fellesnavnet for små, portable musikkavspillere med batteri. I «gamle dager» kunne man kun høre på musikk hjemme, eller via en bærbar CD-spiller med kapasitet på èn CD. Når man så ble lei denne CDen var det ingenting annet å gjøre enn å legge den fra seg. For man hørte som oftest på musikk på bussen, toget, trikken, fjellet eller strengt tatt alle andre steder enn der man fikk kjøpt CDer. Nå har iPoden heldigvis større kapasitet enn èn CD, men jeg tror folk fortsatt blir like fort lei mange av CDene de har lastet over på den. For man er tross alt eksponert for musikksamlingen sin i langt større grad enn tidligere, som følge av muligheten til å ta med seg musikksamlingen sin overalt.

Og hva gjør man når man er lei det man har? Man ønsker selvfølgelig å kjøpe noe nytt. Og urbanisering har ikke akkurat ført til flere musikkforretninger i rurale strøk.

Og ettersom trådløs mobilteknologi gjør det vesentlig lettere og billigere å koble opp mot internett mens man er på farten, så har de store aktørene tilpasset seg i høyt tempo. For eksempel har Apple gitt kundene sine tilgang til iTunes uansett hvor man skulle befinne seg. Vil man ha ny musikk, så kan man få det når man vil. Man kan laste ned via iPoden sin, og i løpet av sekunder ha anskaffet seg et nytt album etter massiv prøvelytting på alternativer. Ikke bare kan man lenger høre musikk overalt, men man får kjøpt den overalt også. For å si det på en annen måte; platebransjen har balletak på impulskjøpslysten din - dersom de ønsker det.

Men dessverre: Internett har eksistert som et parallellt onde for platebransjen. Til tross for at millioner av mennesker har tjent millioner av kroner på internett så har enda ikke platebransjen skjønt det.



Og mens jeg snakker om det:
Hvordan skal platebransjen øke inntjeningen på internett? Ikke bare via «the long tail», men også gjennom prisdifferensiering. Den lange halen kan bli enda lenger, men også enda kraftigere. Marginalkostnadene for de minste bandene er uendelig små, la det gjenspeile seg i prisene. Mikroøkonomi er tross alt fortsatt førsteklassepensum, og ikke så forferdelig vanskelig.