28. oktober 2009
Godseier og minusmillionær!
Endelig gikk ting vår vei! Etter ett år på boligjakt så signerte vi denne uken kontrakt på en lekker liten leilighet i Oslo, mer nøyaktig Ringnes Park. Det er en 3-roms hjørneleilighet, ligger i fjerde etasje og er helt ny (sto ferdig 21. oktober). Attpåtil en stor sørvendt terrasse med god plass til grill og baden-baden stoler... det er leiligheten med terrasse i fjerde etasje helt til høyre på bildet. Gleder oss veldig til overtakelse 1. desember. Rapport følger!
16. september 2009
Transportpolitikk
Aftenposten skriver i dag at det mest effektive virkemidlet for å få folk til å ta kollektivtrafikk til jobben er å fjerne parkeringsplassene. Det får meg til å tenke på hvilke "pains" man har som bileier:
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
4. september 2009
Jeg har plukket opp håndballen igjen!
Etter ni års fravær fra håndball så hadde jeg min første trening igjen i går! Jeg har begynt på Grüner håndball, som trener bare et par hundre meter unna hvor vi bor. Ikke nok med at jeg var på trening på onsdag - i morgen er det kamp. Jeg spilte meg rett inn på laget (ok, de trengte folk til å fylle opp laget så tidlig i sesongen), og det blir utrolig spennende å spille kamp igjen! Kvart over ett fører det løs, med 5. divisjon på høyt nivå. TV-sendt, selvfølgelig.
2. september 2009
På tide å binde renten?
Sommeren har vært kjemisk fri for blogginnlegg, og det beklager jeg på det dypeste. Jeg har minst fem idèer til blogginnlegg - de kommer etter hvert. Den beste måten å ha kickstart på bloggen er å slutte sirklen, derfor begynner høstsesongen hvor sommersesongen sluttet: nemlig med lånekasens renter.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
1. juni 2009
Lånekassens fastrenter med spennende endringer
Om noen dager vil lånekassen publisere de faste rentene for 3. kvartal. I følge mine beregninger vil fastrentene bli seende slik ut:
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
27. mai 2009
25. mai 2009
Serverer en åpen kafè gratis mat?
Kommentator i Computerworld, Peter Hidas, skrev nylig et innlegg i bladet Computerworld om fri programvare og åpen kildekode. Under overskriften "fortsatt ingen gratis lunsj" argumenterer han at fri programvare er det som på overflaten ser ut som en revolusjonær bevegelse som tar fra de rike og gir til de fattige, mens det i virkeligheten er sterke kommersielle interesser bak fri programvare. Jeg er helt enig i perspektivene hans, men synes at eksemplene hans kanskje er vel enkle. Jeg skal gjøre èn forenkling, og det er å anta at all programvare (både fri og lukket, gratis og betalbar) er homogen.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)