7. november 2010
Hvorfor man ikke skal legge ned alle pelsfarmer
Stor debatt i avisene og høyt engasjement på Facebook: pelsdyr i oppdrett som lider med sykdommer og alvorlige skader. Det er Dyrebeskyttelsen og Nettverk For Dyrs Frihet som har avdekket at enkelte oppdrettsdyr lever under usunne forhold. Mange ønsker nå at pelsdyropprett bør forbys, men jeg er ikke utelukkende enig i dette. Det at det avdekkes ikke-tilfredstillende forhold på enkelte pelsfarmer er ikke ensbetydende med at det er alle oppdrettere som ikke følger regelverk eller har tilstrekkelig omsorg for dyrene sine. Som i alle bransjer så finnes det useriøse aktører, men dette er en lovregulert næring i Norge hvor den største andelen er seriøse aktører. Skal man gjøre noen sammenligninger, så vil det være at dersom en kebabsjappe blir stengt av helsemyndighetene, så bør man forby kebabutsalg i Norge. Det andre argumentet for å beholde pelsdyroppdrett i Norge er at man på denne måten kan benytte virkemidler for å beskytte egen produksjon av pels, og dermed ha bedre kontroll på den råvaren som blir produsert, framfor import av pels som kan komme fra farmer i land uten særlig lovgivning. Fakta blir derfor at dersom man forbyr pelsdyrfarmer i Norge, så vil markedet tas over av utenlandske aktører hvor verken Dyrebeskyttelsen eller Nettverk For Dyrs Frihet har noe å si. Konklusjonen bør derfor være at man heller bør ha fokus på virkemidler for å sikre en god og sunn produksjon av pels i Norge, med tilstrekkelig nivå og kvalitet i forhold til å dekke eget behov. Og framfor å kreve forbud mot pelsdyrfarmer kan man helt enkelt la være å kjøpe seg plagg med pels. På den måten forsvinner pelsdyrfarmene helt av seg selv. Husker du for eksempel brusen Shio? Den med ferskensmak? Nei jeg vet, den var jo ikke veldig god...
31. mai 2010
Bind studielånsrenten 1. juli!
Tiden er kommet for å binde studielånsrenten! En bedre økonomisk beslutning vil du ikke kunne gjøre for studielånet ditt. Vi er i en unik situasjon hvor renta på kort sikt forventes å stige, mens den på mellomlang sikt er forventet å være på et forholdsvis lavt nivå på grunn av den økonomiske situasjonen i Eurosonen. Dette gjør at vi sannsynligvis kommer til å se en fast rente som er lavere enn den flytende på kort sikt, samtidig som den flytende er forventet å fortsette å stige.
Jeg anslår at vi kommer til å se en fast rente over 3 år på rekordlave 3,15%, mot den flytende renten som er satt til 3,065% fra 1. juli.
Dette er ikke en beslutning som kommer til å endre din økonomiske situasjon betraktelig, i og med at studielån ofte er relativt små (selv et studielån på 300 000 vil bare bety en besparelse på 9000 kroner over tre år dersom den flytende renten i snitt blir 4,2%).
Jeg anslår at vi kommer til å se en fast rente over 3 år på rekordlave 3,15%, mot den flytende renten som er satt til 3,065% fra 1. juli.
Dette er ikke en beslutning som kommer til å endre din økonomiske situasjon betraktelig, i og med at studielån ofte er relativt små (selv et studielån på 300 000 vil bare bety en besparelse på 9000 kroner over tre år dersom den flytende renten i snitt blir 4,2%).
22. mai 2010
Er egentlig skepsis sunt?
En av menneskets grunnleggende atferd er å være skeptisk. Man er generelt sett skeptisk til endring og det ukjente, og selv om mange oppsøker ny teknologi, innovasjon og trender, så er det sjeldent man selv tar iniativet til å endre atferden sin. Det eneste jeg kan komme på som den sterkeste faktoren for atferdsendring er nettverkseksternaliteter. Når mobiltelefonen ble introdusert til massemarkedet på slutten av 90-tallet så var det mange som sa "jeg skal hvertfall ikke få meg sånn mobiltelefon som gjør at jeg er tilgjengelig overalt hele tiden". Etterhvert så fikk alle det, og det ble mer naturlig å spørre folk "hva er mobilnummeret ditt?" framfor "har du mobiltelefon?". Det samme skjedde med Facebook*. Terskelen for å registrere seg var lav (jeg var skeptisk selv, og brukte "spam"-mailadressen min for å registrere meg. Plutselig var veldig mange der, som gjorde det betraktelig enklere å ta det i bruk for resten. Nok et eksempel på nettverkseksternaliteter i praksis. (*Jeg liker å kalle Facebook for Gulesider for ansikter, som endel av verdibudskapet til Facebook).
Endring kan også være et annet ord for utvikling, og ting vi tar for gitt i dag har en gang vært innovasjoner eller endringer utsatt for skepsis. Man kan gå over 100 år tilbake i tid, når trykkekunsten ble etablert og tilgjengeliggjort for massene. Det som nå er blitt kåret til tusenårets største oppfinnelse ble møtt med stor motstand, og kritikerne mente at mennesket ville bli sløvt av å ikke trenge å huske historier og informasjon lenger, men bare kunne slå det opp i en bok. Nå er det skrevne ord en naturlig kilde for kunnskap og infomasjon, og det interessante er at en person vil i morgen kunne finne mer informasjon publisert på nytimes.com enn man ble eksponert for gjennom et helt liv på 1700-tallet. Videre ble rock'n'roll motarbeidet på 1950-tallet fordi man var redd for at det ville ødelegge unge menneskers intellekt. Som kjent var 1950-tallet starten på moderne musikk og har lagt lista for et betydelig kulturliv som står mer og mer sentralt i alles liv og hverdag. Det fantes attpåtil motstandere av sofaen når den ble introdusert på 70-tallet. Kritikerne mente at sofaen ville få unge og lovende mennesker kom til å ødelegge sin framtid ved å bare ligge på sofaen og dagdrømme. På 90-tallet mente Hillary Clinton at videospill ville ødelegge barns uskyld, mens det har vist seg at videospill sannsynligvis har ført til det motsatte. Det finnes hypoteser om at synkende kriminalitet har årsak i at unge er sysselsatt med videospill. Nylig uttalte Barack Obama at iPad, Xbox og Playstation (eller teknologi generelt sett) er en samfunnsunyttig utvikling som kan utfordre demokratiet, og at det er en plattform som gjør informasjon til unyttig underholding framfor et nyttig og frigjørende verktøy.
Det er altså ikke bare skepsis til ting som er vanskelig å bruke, men endringen i seg selv. Det kreves neppe en bruksanvisning for å skjønne hvordan en sofa virker, eller spesielle egenskaper for å lytte til musikk.
Alle diskusjoner om innovasjon bør inkludere en referanse til Clayton Christensen og hans bøker "Innovator's Dilemma" og "Innovator's Prescription" i tillegg til hans nyere bøker om Disruption. Er det noe som burde ligge på nattbordet til alle næringslivsledere så er det disse bøkene. Og har de lest dem, så burde de lese de en gang til. Hvor mange er det som egentlig nyttiggjør seg den informasjonen som står deg? Sannsynligvis veldig få. Noe som i seg selv er et ganske interessant eksempel på at mennesket er skeptisk til endring og utvikling.
I Microsoft har vi et sitat som heter "Change the world or go home". Menneskets grunnleggende atferd er sannsynligvis å "go home", men heldigvis har mennesket også egenskaper rundt det å gripe muligheter og "change the world". Uten dette hadde det heller ikke eksistert skepsis til endring. The perfect loop.
Endring kan også være et annet ord for utvikling, og ting vi tar for gitt i dag har en gang vært innovasjoner eller endringer utsatt for skepsis. Man kan gå over 100 år tilbake i tid, når trykkekunsten ble etablert og tilgjengeliggjort for massene. Det som nå er blitt kåret til tusenårets største oppfinnelse ble møtt med stor motstand, og kritikerne mente at mennesket ville bli sløvt av å ikke trenge å huske historier og informasjon lenger, men bare kunne slå det opp i en bok. Nå er det skrevne ord en naturlig kilde for kunnskap og infomasjon, og det interessante er at en person vil i morgen kunne finne mer informasjon publisert på nytimes.com enn man ble eksponert for gjennom et helt liv på 1700-tallet. Videre ble rock'n'roll motarbeidet på 1950-tallet fordi man var redd for at det ville ødelegge unge menneskers intellekt. Som kjent var 1950-tallet starten på moderne musikk og har lagt lista for et betydelig kulturliv som står mer og mer sentralt i alles liv og hverdag. Det fantes attpåtil motstandere av sofaen når den ble introdusert på 70-tallet. Kritikerne mente at sofaen ville få unge og lovende mennesker kom til å ødelegge sin framtid ved å bare ligge på sofaen og dagdrømme. På 90-tallet mente Hillary Clinton at videospill ville ødelegge barns uskyld, mens det har vist seg at videospill sannsynligvis har ført til det motsatte. Det finnes hypoteser om at synkende kriminalitet har årsak i at unge er sysselsatt med videospill. Nylig uttalte Barack Obama at iPad, Xbox og Playstation (eller teknologi generelt sett) er en samfunnsunyttig utvikling som kan utfordre demokratiet, og at det er en plattform som gjør informasjon til unyttig underholding framfor et nyttig og frigjørende verktøy.
Det er altså ikke bare skepsis til ting som er vanskelig å bruke, men endringen i seg selv. Det kreves neppe en bruksanvisning for å skjønne hvordan en sofa virker, eller spesielle egenskaper for å lytte til musikk.
Alle diskusjoner om innovasjon bør inkludere en referanse til Clayton Christensen og hans bøker "Innovator's Dilemma" og "Innovator's Prescription" i tillegg til hans nyere bøker om Disruption. Er det noe som burde ligge på nattbordet til alle næringslivsledere så er det disse bøkene. Og har de lest dem, så burde de lese de en gang til. Hvor mange er det som egentlig nyttiggjør seg den informasjonen som står deg? Sannsynligvis veldig få. Noe som i seg selv er et ganske interessant eksempel på at mennesket er skeptisk til endring og utvikling.
I Microsoft har vi et sitat som heter "Change the world or go home". Menneskets grunnleggende atferd er sannsynligvis å "go home", men heldigvis har mennesket også egenskaper rundt det å gripe muligheter og "change the world". Uten dette hadde det heller ikke eksistert skepsis til endring. The perfect loop.
21. mai 2010
Seg'away in Prague!
Har du tenkt deg til Praha? Da bør du lese videre. Mariann og jeg var i Praha forrige helg, og vi hadde en veldig bra tur! Med god planlegging, mange gode tips, og ikke minst tripadvisor.com så var ferien mer eller mindre planlagt før ankomst. På tre dager rekker man ikke å se alt som er verdt å utforske i Praha, men det gjør jo bare at man vil tilbake senere. Og det skal vi definitivt. Vi var tre netter på hotell, men på grunn av gode flytider så fikk vi nesten fire hele dager.
Dag 1
Flyet landet i Praha klokken 10, og vi tok kollektivtransport inn til sentrum (spør hotellet om bussnummer). Dette kostet oss 8 kroner helt fra flyplassen og til hotellet, både billigere og mer spennende enn taxi (som koster 200 kr). Vi hadde valgt et hotell i et roligere, men likevel sentralt del av Praha (Mamaison Residence Belgicka). Det viste seg at hotellet hadde overbooket, og vi ble derfor transportert til deres 5-stjernes søsterhotell og en suite på 70m2 med utsikt over Karlsbroen. Alt dette tok litt tid, og vi rakk akkurat ankomst til turens første aktivitet - og største høydepunkt - Prague on Segway. En tre-timers guidet tur *på Segway* for bare Mariann og meg! Vi bestilte en viewpoints-tour og fikk virkelig se Praha fra alle de fine utsiktspunktene som ligger rundt byen - og med plenty påfyll av en meget kunnskapsrik guide. Dagens overraskelse: guiden pratet flytende norsk! Han hadde studert i Stjørdal etter å ha blitt kjent med noen nordmenn på tur til Praha i 1999. Så der kjørte vi rundt på segway med en lokal guide som pratet norsk. Fantastisk! Skal du til Praha så bør du ikke tvile på om du skal booke en guidet tur hos Prague On Segway med Tomas!
Guidingen var beregnet å vare tre timer, men vi fikk en sightseeing på 4,5 timer fordi det ikke var noen som hadde booket etter oss, i tillegg til at guiden synes det var så gøy å prate norsk igjen (var visst en stund mellom hver gang han hadde sjansen til det). Derfor måtte vi skynde oss tilbake til hotellet for å skifte til middag, som for kvelden var booket på en av Prahas bedre restauranter: Kampa Park. Her fortærte vi en fantastisk fem-retters med vinpakke. Og nei, dette var heller ikke så dyrt :-) Bordet vårt sto rett ved vannkanten til elven som renner gjennom Praha, med utsikt over hele Karlsbroen. Fun fact: restauranten er norsk! og sjefskokken har jobbet på Bagatelle og Feinschmecker i Oslo.
Dag 2
Shopping! Ikke så mye mer å si egentlig :-) Eller, Praha er ikke noen rå shoppingby. Utvalget er ok, men prisene er på norsk nivå når det gjelder vestlige varer (kanskje 15-20% lavere). Handlet litt ting og tang, men langt fra høydepunktet på turen. På den andre siden bør man dra på shopping for å oppleve hvor fantastiske og monumentale butikkene er innvendig. Her er det stukkaturer i taket, gulltrapper og dekor på nivå med de flotteste slott mellom rader av klær på f.eks Mango og Espirit. Framfor shopping så bør man heller bruke dagen til å tråkke gatelangs og bare oppleve byen og alle de fantastiske byggene. For middag denne kvelden spiste vi biff, på en restaurant som var èn av mange anbefalinger fra vår gode guide Tomas. Veldig god mat!
Kvelden ble avsluttet på Buddha Bar (ja den originale med sin egen CD-serie). Her hadde de fenomenale drinker og fantastisk dekor, men ikke noe dansegulv gjorde at det ble ganske fort glissent (kan ha noe med at klokka var 2 også). Stedet lå relativt skjult og avsiddeliggende til, men Praha er en trygg by med svært lav kriminalitet (i følge vår guide Tomas), så vi ruslet den ikke altfor lange distansen det var tilbake til hotellet.
Dag 3
Sightseeing! Når man vet at den nye delen av Praha er fra 1350, hvordan ser da den gamle delen ut? Og hvor stort er egentlig verdens største slott? Hva med denne St. Vitus-katedralen? Er den virkelig like storslått som folk sier? Og hva er egentlig dette symbolet man kan ta på ved Karlsbroen som gjør at man kommer tilbake til Praha en gang? Hva er Powder Tower og astronomiklokken i gamlebyen? Dagen gikk med til å utforske alle disse tingene, men først etter å ha spist en grei frokost på Cafe Louvre, stamstedet til Albert Einstein og Franz Kafka.
Middag ble fortært på en middelmådig italiensk restaurant (som av en eller annen grunn ligger som nummer #1 på Tripadvisor.com) før vi var en tur oppe i et gammelt utkikkstårn som ble brukt av etteretningen til spionasje gjennom kommunismen. I seg selv ganske interessant - mye moro 70-tallsteknologi å se oppover i etasjene her!
Kvelden ble avsluttet på en ekte Tjekkisk ølhall! U Fleku ble etablert i 1499 og har sørget for fyll og galskap ever since. Dette stedet er også ganske historisk i den forstand at dette er det første stedet Mariann drakk en hel halvliter med øl! Hun ville rett og slett ikke si nei til servitøren (som selvfølgelig solgte ferdig tappede glass ved bordene) og skuffe resten av lokalet med å bestille vin eller brus :-) Vi testet også Goulashen, selv om vi egentlig var ganske mette. Man må jo teste ekte lokal ølhallmat når man har sjansen! Fantastisk godt! Legg merke til ølglassene i lysekronen på bildet.
Dag 4 - 17. mai!
Hjemreise. Men flyet gikk ikke før kl 20, så vi hadde hele denne dagen til å gjøre det vi ville. Frokosten ble fortært på et annet klassisk frokoststed: Cafe Savoy. Her serverte de frokost til relativt høy pris (i tjekkisk målestokk - det var jo egentlig grisebillig). Utrolig flott sted og også det eneste stedet som serverte god(ish) kaffe! De er visstnok kjent for ostekaken sin så vi avsluttet frokosten med litt dessert :-) Resten av dagen ble brukt til å se det kongelige slott og St. Vitus katedral. Her ligger blant annet St. John begravt, en jurist/prest med en fantastisk historie. Gravplassen hans - som er i kirken - består av 2 tonn sølv.
Middag i dag ble fortært på et skikkelig lokalt sted. Her var det øl (Staropramen!) til 8 kroner og plenty med lokal mat på menyen. Jeg endte opp med noe crispy svinekjøtt med dumplings, mens Mariann fikk biff. God mat, om enn ikke den største gourmetopplevelsen. Men hvertfall en opplevelse!
Transport med flyplassen ble besørget av hotellet (til overpris), men det greie var at sjåføren kjørte oss til riktig terminal med en gang. Når det gjelder tax free så kan man like gjerne vente til man kommer til Norge. Mye lettere og attpåtil billigere!
Men før vi dro hjem så feiret vi selvfølgelig 17. mai med is! Mens små barn spiser fløteis på 17. mai, så spiser store gutter iskrem med absinth i :-)
Og med det var turen (som var Marianns bursdagsgave) over - mange gode minner rikere, og et sterkt ønske om å komme tilbake en gang senere!
Dag 1
Flyet landet i Praha klokken 10, og vi tok kollektivtransport inn til sentrum (spør hotellet om bussnummer). Dette kostet oss 8 kroner helt fra flyplassen og til hotellet, både billigere og mer spennende enn taxi (som koster 200 kr). Vi hadde valgt et hotell i et roligere, men likevel sentralt del av Praha (Mamaison Residence Belgicka). Det viste seg at hotellet hadde overbooket, og vi ble derfor transportert til deres 5-stjernes søsterhotell og en suite på 70m2 med utsikt over Karlsbroen. Alt dette tok litt tid, og vi rakk akkurat ankomst til turens første aktivitet - og største høydepunkt - Prague on Segway. En tre-timers guidet tur *på Segway* for bare Mariann og meg! Vi bestilte en viewpoints-tour og fikk virkelig se Praha fra alle de fine utsiktspunktene som ligger rundt byen - og med plenty påfyll av en meget kunnskapsrik guide. Dagens overraskelse: guiden pratet flytende norsk! Han hadde studert i Stjørdal etter å ha blitt kjent med noen nordmenn på tur til Praha i 1999. Så der kjørte vi rundt på segway med en lokal guide som pratet norsk. Fantastisk! Skal du til Praha så bør du ikke tvile på om du skal booke en guidet tur hos Prague On Segway med Tomas!
Guidingen var beregnet å vare tre timer, men vi fikk en sightseeing på 4,5 timer fordi det ikke var noen som hadde booket etter oss, i tillegg til at guiden synes det var så gøy å prate norsk igjen (var visst en stund mellom hver gang han hadde sjansen til det). Derfor måtte vi skynde oss tilbake til hotellet for å skifte til middag, som for kvelden var booket på en av Prahas bedre restauranter: Kampa Park. Her fortærte vi en fantastisk fem-retters med vinpakke. Og nei, dette var heller ikke så dyrt :-) Bordet vårt sto rett ved vannkanten til elven som renner gjennom Praha, med utsikt over hele Karlsbroen. Fun fact: restauranten er norsk! og sjefskokken har jobbet på Bagatelle og Feinschmecker i Oslo.
Dag 2
Shopping! Ikke så mye mer å si egentlig :-) Eller, Praha er ikke noen rå shoppingby. Utvalget er ok, men prisene er på norsk nivå når det gjelder vestlige varer (kanskje 15-20% lavere). Handlet litt ting og tang, men langt fra høydepunktet på turen. På den andre siden bør man dra på shopping for å oppleve hvor fantastiske og monumentale butikkene er innvendig. Her er det stukkaturer i taket, gulltrapper og dekor på nivå med de flotteste slott mellom rader av klær på f.eks Mango og Espirit. Framfor shopping så bør man heller bruke dagen til å tråkke gatelangs og bare oppleve byen og alle de fantastiske byggene. For middag denne kvelden spiste vi biff, på en restaurant som var èn av mange anbefalinger fra vår gode guide Tomas. Veldig god mat!
Kvelden ble avsluttet på Buddha Bar (ja den originale med sin egen CD-serie). Her hadde de fenomenale drinker og fantastisk dekor, men ikke noe dansegulv gjorde at det ble ganske fort glissent (kan ha noe med at klokka var 2 også). Stedet lå relativt skjult og avsiddeliggende til, men Praha er en trygg by med svært lav kriminalitet (i følge vår guide Tomas), så vi ruslet den ikke altfor lange distansen det var tilbake til hotellet.
Dag 3
Sightseeing! Når man vet at den nye delen av Praha er fra 1350, hvordan ser da den gamle delen ut? Og hvor stort er egentlig verdens største slott? Hva med denne St. Vitus-katedralen? Er den virkelig like storslått som folk sier? Og hva er egentlig dette symbolet man kan ta på ved Karlsbroen som gjør at man kommer tilbake til Praha en gang? Hva er Powder Tower og astronomiklokken i gamlebyen? Dagen gikk med til å utforske alle disse tingene, men først etter å ha spist en grei frokost på Cafe Louvre, stamstedet til Albert Einstein og Franz Kafka.
Middag ble fortært på en middelmådig italiensk restaurant (som av en eller annen grunn ligger som nummer #1 på Tripadvisor.com) før vi var en tur oppe i et gammelt utkikkstårn som ble brukt av etteretningen til spionasje gjennom kommunismen. I seg selv ganske interessant - mye moro 70-tallsteknologi å se oppover i etasjene her!
Kvelden ble avsluttet på en ekte Tjekkisk ølhall! U Fleku ble etablert i 1499 og har sørget for fyll og galskap ever since. Dette stedet er også ganske historisk i den forstand at dette er det første stedet Mariann drakk en hel halvliter med øl! Hun ville rett og slett ikke si nei til servitøren (som selvfølgelig solgte ferdig tappede glass ved bordene) og skuffe resten av lokalet med å bestille vin eller brus :-) Vi testet også Goulashen, selv om vi egentlig var ganske mette. Man må jo teste ekte lokal ølhallmat når man har sjansen! Fantastisk godt! Legg merke til ølglassene i lysekronen på bildet.
Dag 4 - 17. mai!
Hjemreise. Men flyet gikk ikke før kl 20, så vi hadde hele denne dagen til å gjøre det vi ville. Frokosten ble fortært på et annet klassisk frokoststed: Cafe Savoy. Her serverte de frokost til relativt høy pris (i tjekkisk målestokk - det var jo egentlig grisebillig). Utrolig flott sted og også det eneste stedet som serverte god(ish) kaffe! De er visstnok kjent for ostekaken sin så vi avsluttet frokosten med litt dessert :-) Resten av dagen ble brukt til å se det kongelige slott og St. Vitus katedral. Her ligger blant annet St. John begravt, en jurist/prest med en fantastisk historie. Gravplassen hans - som er i kirken - består av 2 tonn sølv.
Middag i dag ble fortært på et skikkelig lokalt sted. Her var det øl (Staropramen!) til 8 kroner og plenty med lokal mat på menyen. Jeg endte opp med noe crispy svinekjøtt med dumplings, mens Mariann fikk biff. God mat, om enn ikke den største gourmetopplevelsen. Men hvertfall en opplevelse!
Transport med flyplassen ble besørget av hotellet (til overpris), men det greie var at sjåføren kjørte oss til riktig terminal med en gang. Når det gjelder tax free så kan man like gjerne vente til man kommer til Norge. Mye lettere og attpåtil billigere!
Men før vi dro hjem så feiret vi selvfølgelig 17. mai med is! Mens små barn spiser fløteis på 17. mai, så spiser store gutter iskrem med absinth i :-)
Og med det var turen (som var Marianns bursdagsgave) over - mange gode minner rikere, og et sterkt ønske om å komme tilbake en gang senere!
2. februar 2010
Er din business intelligent?
Du er direktør for en landsdekkende matvarekjede. Folk liker å handle i butikkene dine, og de kommer stadig tilbake i og med at du har utsalg der folk flest bor. Du har smarte innkjøpere og et godt ERP-system, og følgelig en logistikk som er så smidig som bare ligner den til Toyota. La oss si at du heter Terry Leahy og datoen er februar 2003. Du har nettopp fått tallene for forrige års omsetning, og havnet på respektable 26 millioner pund, hele 12% vekst fra året før. Et studie fra Stanford har lært deg å sette Store Hårete Mål, og du setter deg selv et mål om å doble omsetningen til Tesco i løpet av 5 år.
Det største problemet med Hårete Mål er at man sjelden har en plan bak hvordan man skal oppnå de. Man henger opp de Hårete Målene på tavla på veggen foran seg og fortsetter å gjøre ting som man alltid har gjort de - man har jo tross alt vokst 10-15% hvert år de siste 5 årene.
Dagligvarer er sentralt i alles liv, og kjøpsmønstrene dine vil sannsynligvis variere i forhold til hvilken fase av livet kunden befinner seg i. Hver kunde bruker omtrent 10% av inntekten sin på mat, og totalt sett ble nesten 200 millioner varer ble bært ut av Tescos butikker i 2002. Dette er alt mulig: tannbørster, brød, gulost, bleier, såpe, juice, godteri, frossenmat og alt tenkelig blant de 10000 varene som ligger i butikkhyllene. Alle disse kundene har sine egne kjøpsmønstre, og alle kundene ønsker å handle til en best mulig pris og til en best mulig komfort.
Tenk på deg selv: på ukedager handler du gjerne rett etter jobb, mens du i helgene handler på formiddagen. I ukedagene handler du mange ganger for mindre beløp, mens du i ukedagene handler stort og i snitt dyrere varer. I ukedagene handler du gjerne ferskvarer på ettermiddagen, mens du handler de samme varene på morgenen i helgene. I ukedagene kjøper du noe i kiosken på vei ut av butikken, mens i helgene bruker barna dine sine ukepenger i den samme kiosken.
Alt dette er handlevaner. Og selv om det finnes like mange handlevaner som det finnes mennesker, så går det an å kategorisere. En slik kategorisering baseres gjerne på antakelser hos en markedsdirektørs oppfatning av menneskets atferd. Selv om man oppnår noe suksess, så er treffsikkerheten ved å bruke slike antakelser generelt sett veldig lav. Man kan altså gjøre beslutninger basert på antakelser og ha en viss suksess med det. Eller man kan gjøre tiltak for å sørge for at all slik informasjon blir registrert og lagret (med kundens samtykke). Hvordan?
- Hva sier du, kjære kunde, om vi kunne gjøre dagligvarehandelen din litt billigere og aldri så lite enklere?
Og vet å gi kunden et insentiv til å dra sitt kundekort hver gang hun handler, så har man plutselig informasjon om kundens atferd og handlevaner. Men 20 millioner kunder årlig - som hver hadnler flere hundre varer gjennom et år. Det blir en del data å jobbe med. Spesielt når man i tillegg gjerne har informasjon om tidspunkt og lokasjon også.
Business Intelligence løser dette. Og Business Intelligence var også løsningen til Terry Leahys Store Hårete Mål. I 2008 var omsetningen nøyaktig 54 millioner pund. Hvordan klarte de det? De studerte ikke atferd til byer, bydeler eller butikker. Ei heller kundegrupper eller handletidspunkter. De tilpsaset markedsføringen sin til hver enkelt kunde. Hver eneste en av de 15 millioner kunder som i dag har et fordelskort hos Tesco. Ved å benytte seg av enkle hypoteser som at "kjøper du bleier for første gang så er det sannsynlig at du har fått barn". Og dermed kunne du ikke se bort fra at du fikk noen kuponger i posten med tilbud om både barnemat, barneleker, og øl. Visstnok viser det seg at fedre ikke får like mye tid til å henge på puben etter de har fått barn, og handler derfor mer øl med seg hjem.
Den beste egenskapen til kuponger er at de gir rabatter til konkrete kunder som trenger et kjøpsinsentiv, framfor å rabattere varer til de som uansett ville kjøpt. Og vet å benytte Business Intelligence er det kjempeenkelt å måle effekten av kampanjene sine. "I forrige uke sendte vi ut kuponger om Fjordlands nye ferdigmiddag, hvor mange av disse kundene handlet denne varen denne uken?". Og på toppen av det hele kan man måle effekten av rabattering. "Handlet kundene for i snitt mer enn de ville ha gjort på en vanlig uke som følge av rabatteringen?".
Fornuftig, ikke sant? Alternativet er som å være døv og blind og leve etter følgende logikk: Nå skal vi se sa den blinde til den døve.
Det største problemet med Hårete Mål er at man sjelden har en plan bak hvordan man skal oppnå de. Man henger opp de Hårete Målene på tavla på veggen foran seg og fortsetter å gjøre ting som man alltid har gjort de - man har jo tross alt vokst 10-15% hvert år de siste 5 årene.
Dagligvarer er sentralt i alles liv, og kjøpsmønstrene dine vil sannsynligvis variere i forhold til hvilken fase av livet kunden befinner seg i. Hver kunde bruker omtrent 10% av inntekten sin på mat, og totalt sett ble nesten 200 millioner varer ble bært ut av Tescos butikker i 2002. Dette er alt mulig: tannbørster, brød, gulost, bleier, såpe, juice, godteri, frossenmat og alt tenkelig blant de 10000 varene som ligger i butikkhyllene. Alle disse kundene har sine egne kjøpsmønstre, og alle kundene ønsker å handle til en best mulig pris og til en best mulig komfort.
Tenk på deg selv: på ukedager handler du gjerne rett etter jobb, mens du i helgene handler på formiddagen. I ukedagene handler du mange ganger for mindre beløp, mens du i ukedagene handler stort og i snitt dyrere varer. I ukedagene handler du gjerne ferskvarer på ettermiddagen, mens du handler de samme varene på morgenen i helgene. I ukedagene kjøper du noe i kiosken på vei ut av butikken, mens i helgene bruker barna dine sine ukepenger i den samme kiosken.
Alt dette er handlevaner. Og selv om det finnes like mange handlevaner som det finnes mennesker, så går det an å kategorisere. En slik kategorisering baseres gjerne på antakelser hos en markedsdirektørs oppfatning av menneskets atferd. Selv om man oppnår noe suksess, så er treffsikkerheten ved å bruke slike antakelser generelt sett veldig lav. Man kan altså gjøre beslutninger basert på antakelser og ha en viss suksess med det. Eller man kan gjøre tiltak for å sørge for at all slik informasjon blir registrert og lagret (med kundens samtykke). Hvordan?
- Hva sier du, kjære kunde, om vi kunne gjøre dagligvarehandelen din litt billigere og aldri så lite enklere?
Og vet å gi kunden et insentiv til å dra sitt kundekort hver gang hun handler, så har man plutselig informasjon om kundens atferd og handlevaner. Men 20 millioner kunder årlig - som hver hadnler flere hundre varer gjennom et år. Det blir en del data å jobbe med. Spesielt når man i tillegg gjerne har informasjon om tidspunkt og lokasjon også.
Business Intelligence løser dette. Og Business Intelligence var også løsningen til Terry Leahys Store Hårete Mål. I 2008 var omsetningen nøyaktig 54 millioner pund. Hvordan klarte de det? De studerte ikke atferd til byer, bydeler eller butikker. Ei heller kundegrupper eller handletidspunkter. De tilpsaset markedsføringen sin til hver enkelt kunde. Hver eneste en av de 15 millioner kunder som i dag har et fordelskort hos Tesco. Ved å benytte seg av enkle hypoteser som at "kjøper du bleier for første gang så er det sannsynlig at du har fått barn". Og dermed kunne du ikke se bort fra at du fikk noen kuponger i posten med tilbud om både barnemat, barneleker, og øl. Visstnok viser det seg at fedre ikke får like mye tid til å henge på puben etter de har fått barn, og handler derfor mer øl med seg hjem.
Den beste egenskapen til kuponger er at de gir rabatter til konkrete kunder som trenger et kjøpsinsentiv, framfor å rabattere varer til de som uansett ville kjøpt. Og vet å benytte Business Intelligence er det kjempeenkelt å måle effekten av kampanjene sine. "I forrige uke sendte vi ut kuponger om Fjordlands nye ferdigmiddag, hvor mange av disse kundene handlet denne varen denne uken?". Og på toppen av det hele kan man måle effekten av rabattering. "Handlet kundene for i snitt mer enn de ville ha gjort på en vanlig uke som følge av rabatteringen?".
Fornuftig, ikke sant? Alternativet er som å være døv og blind og leve etter følgende logikk: Nå skal vi se sa den blinde til den døve.
31. januar 2010
Et oppgjør med min digitale tilstedeværelse
Som digital innbygger har jeg vært i koma de siste månedene. Med en blogg som sist ble oppdatert i oktober så er det på tide å finne ut om man vil delta i internettets samfunn, eller holde seg på utsiden. Svaret er åpenbart: man har ikke noe valg. I internettets tidlige (kommersielle) fase så var tilstedeværelse og interaksjon med andre mennesker gjennom det digitale rom uglesett. Nå er det en like naturlig plattform for kommunikasjon som SMS var på slutten av 1990-tallet.
Det er på tide å brette opp ermene og definere sin eksistens på internett. Jeg har så mange utestående prosjekter, diskusjoner og ting jeg vil dele med internett. Men er det verdt det? Vil min blogg bidra til å strukturere mangfoldig (eller kaotisk) informasjon som finnes på internett? Trenger folk å vite mine meninger? Absolutt! Summen av sosiale nettverk bunner ut av enkeltstemmer. Men egentlig så liker jeg ikke å tenke på det på den måten. Jeg er ikke en del av en bevegelse, jeg gjør dette for min egen del. Jeg ser på bloggen som dagboken min. Her skriver jeg ting jeg selv interesserer meg for, og det hender ofte at jeg går tilbake i historikken for å lete opp det jeg selv en gang skrev.
Jeg har ingen planer om å lage en nisjeblogg. Det er fryktelig kjedelig å holde seg til et enkelt tema, og mine interesser varierer fra det som engasjerer meg den dagen. Dog er det noen fellesnevnere som preger bloggen. Disse vil du se som keywords et sted på bloggen.
Prosjekter (både nice to do/must do):
1. oppdatere bloggens rammeverk og forutsetninger - jeg er ikke lenger student
2. skrive innlegg om hva masteroppgaven dreide seg om - og ikke bare hva vi fikk på den :-)
3. svare på en utfordring jeg fikk for leeenge siden - hva er kunst?
4. gå dypere inn i kaffehistoriens mystikk og mysterier - men egentlig bare i et handelsperspektiv for å få folk til å skjønne at 360kr kiloen er en helt ok pris å betale
5. forklare hva jobben min går ut på - og hvordan bli bedre i den
6. begynne å bruke twitter
7. produsere innhold jevnlig - med nettverket på LinkedIn som målgruppe
Nå er det bare opp til meg å do the magic. Jeg har nok av drafts for å komme i gang:
Det er på tide å brette opp ermene og definere sin eksistens på internett. Jeg har så mange utestående prosjekter, diskusjoner og ting jeg vil dele med internett. Men er det verdt det? Vil min blogg bidra til å strukturere mangfoldig (eller kaotisk) informasjon som finnes på internett? Trenger folk å vite mine meninger? Absolutt! Summen av sosiale nettverk bunner ut av enkeltstemmer. Men egentlig så liker jeg ikke å tenke på det på den måten. Jeg er ikke en del av en bevegelse, jeg gjør dette for min egen del. Jeg ser på bloggen som dagboken min. Her skriver jeg ting jeg selv interesserer meg for, og det hender ofte at jeg går tilbake i historikken for å lete opp det jeg selv en gang skrev.
Jeg har ingen planer om å lage en nisjeblogg. Det er fryktelig kjedelig å holde seg til et enkelt tema, og mine interesser varierer fra det som engasjerer meg den dagen. Dog er det noen fellesnevnere som preger bloggen. Disse vil du se som keywords et sted på bloggen.
Prosjekter (både nice to do/must do):
1. oppdatere bloggens rammeverk og forutsetninger - jeg er ikke lenger student
2. skrive innlegg om hva masteroppgaven dreide seg om - og ikke bare hva vi fikk på den :-)
3. svare på en utfordring jeg fikk for leeenge siden - hva er kunst?
4. gå dypere inn i kaffehistoriens mystikk og mysterier - men egentlig bare i et handelsperspektiv for å få folk til å skjønne at 360kr kiloen er en helt ok pris å betale
5. forklare hva jobben min går ut på - og hvordan bli bedre i den
6. begynne å bruke twitter
7. produsere innhold jevnlig - med nettverket på LinkedIn som målgruppe
Nå er det bare opp til meg å do the magic. Jeg har nok av drafts for å komme i gang:
28. oktober 2009
Godseier og minusmillionær!
Endelig gikk ting vår vei! Etter ett år på boligjakt så signerte vi denne uken kontrakt på en lekker liten leilighet i Oslo, mer nøyaktig Ringnes Park. Det er en 3-roms hjørneleilighet, ligger i fjerde etasje og er helt ny (sto ferdig 21. oktober). Attpåtil en stor sørvendt terrasse med god plass til grill og baden-baden stoler... det er leiligheten med terrasse i fjerde etasje helt til høyre på bildet. Gleder oss veldig til overtakelse 1. desember. Rapport følger!
16. september 2009
Transportpolitikk
Aftenposten skriver i dag at det mest effektive virkemidlet for å få folk til å ta kollektivtrafikk til jobben er å fjerne parkeringsplassene. Det får meg til å tenke på hvilke "pains" man har som bileier:
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
- høy pris på anskaffelse og høyt verditap
- veiavgift per bil man eier
- bensinpris
- vedlikehold og verkstedutgifter
- tilgang på parkeringsplass hvor man ferdes med bilen
- kostnader på parkeringsplass
- bompenger
- forsikring
- rushtrafikk
Myndighetene ønsker å oppnå to ting: øke sikkerhet på veien og øke andelen personer som tar kollektivtransport til jobb. Hva gjør man?
Mitt forslag er å innføre en ny avgiftsmodell på biler. Ved å redusere avgiftene på nye biler og vri disse avgiftene over på direkte forbruk, så kan dette gi et skift i form av at folk bytter ut bilen sin oftere. Det at man relaterer kostnadene ved bilhold direkte til forbruket vil medføre at man bruker bilen mer bevisst. Ikke ulikt subsidieringsmodellen rundt mobiltelefon, hvor man betaler en lav pris for telefonen og heller en høyere månedlig kostnad for abbonnement (veiavgift) og ringing (bensin, bompenger og parkering).
Det å fjerne parkeringsplasser mener jeg er en dårlig løsning på problematikken. Enkelte er avhengig av å bruke bilen uansett, og vil trenge parkeringsplasser. La markedet ta seg av etterspørselen på parkeringsplasser framfor å gå inn å regulere dette direkte.
Skal man øke andelen kollektivreisende så må man gjøre skattemessige tiltak, som å fradragsberettige utgifter til månedskort, unnlate fordelsbeskatning til de bedrifter som betaler dette for de ansatte, samt gi høyere reisefradrag til de som reiser kollektivt til og fra jobb. I tillegg må myndighetene ta kollektivtransport enda på alvor og prioritere kollektivfelt, hyppigere avganger og enda bedre komfort. Jeg tror ikke at lavere pris er et godt virkemiddel, det er andre ting som er vesentlig viktigere enn pris.
Dette er brutale tiltak som i sum ikke påfører en gjennomsnittlig familie høyere kostnader, i og med at lavere månedlige utgifter til billån veier opp for økte kostnader ved bilholdet. Resultatet vil være:
- Man får modernisert bilparken og dermed økt sikkerhet i trafikken
- Man slipper store og kostbare utbygginger av allerede trygg vei
- Man slipper utbygging av vei som kun er belastet i rushtiden
- Kostnadene ved å kjøre til og fra jobb blir mer synliggjort, noe som taler for et månedskort på bussen/toget
- Mer attraktivt å reise kollektivt til jobben på grunn av skattemessige fordeler
Dette er sannsynligvis upopulær politikk, ettersom man da snakker om å øke avgiftene på driftskostnadene forbundet til bilen. Om noen tør gjøre det, så har de min stemme.
4. september 2009
Jeg har plukket opp håndballen igjen!
Etter ni års fravær fra håndball så hadde jeg min første trening igjen i går! Jeg har begynt på Grüner håndball, som trener bare et par hundre meter unna hvor vi bor. Ikke nok med at jeg var på trening på onsdag - i morgen er det kamp. Jeg spilte meg rett inn på laget (ok, de trengte folk til å fylle opp laget så tidlig i sesongen), og det blir utrolig spennende å spille kamp igjen! Kvart over ett fører det løs, med 5. divisjon på høyt nivå. TV-sendt, selvfølgelig.
2. september 2009
På tide å binde renten?
Sommeren har vært kjemisk fri for blogginnlegg, og det beklager jeg på det dypeste. Jeg har minst fem idèer til blogginnlegg - de kommer etter hvert. Den beste måten å ha kickstart på bloggen er å slutte sirklen, derfor begynner høstsesongen hvor sommersesongen sluttet: nemlig med lånekasens renter.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
Lånekasen lanserte nemlig i dag tallene for nye faste renter, og de ble høyere enn forrige periode (3,9% ved 3 år, 4,5% ved 5 år, og 5,1% ved 10 år). Hva skal man gjøre? I og med at man har helt til 10. oktober med å binde renten så bør man definitiv ikke gjøre det nå. Årsaken til dette er at 1. oktober publiserer Lånekassen den flytende renten for januar-mars. Vi vet at renten skal ned i 2,8% fra 1. oktober, men i og med at alle de faste rentene stiger betydelig fra samme periode så er det vel naturlig å tro at også den flytende renta skal opp. Jeg tror det er feil. Jeg tror den flytende renta skal ned fra 1. januar. Så langt ligger gjennomsnittsrenta på kortsiktige statskasseveksler på 1,44%. Legger man til en naturlig vekst basert på historiske tall (jada, helt umulig, men la oss nå gjøre det) så er det nærliggende å tro at den flytende renten skal ned til 2,7% - eller lavere - fra 1. januar.
Dersom du har et studielån på 300 000 og binder renten nå, så tar du et umiddelbart tap på 1650 kroner ved å binde renten på tre år. Det er ikke mye i kroner og øre, men relativt sett så risikerer du å betale opptil 40% mer renter dersom du binder den nå.
Min anbefaling er ikke like krystallklar som før, men jeg selv velger sannsynligvis å holde renten flytende også denne perioden. Historisk sett så har det vært flere slike knekker som dette, og man kan like gjerne se at de faste rentene faller igjen (dette har typisk skjedd nettopp når fast og flytende rente ikke følger hverandre). Men jeg er usikker, og skal selvfølgelig følge opp med en post dersom jeg finner på å binde renten.
1. juni 2009
Lånekassens fastrenter med spennende endringer
Om noen dager vil lånekassen publisere de faste rentene for 3. kvartal. I følge mine beregninger vil fastrentene bli seende slik ut:
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
- 3-årig fastrente går ned fra 3,5% til 3,2%
- 5-årig fastrente går opp fra 4,0% til 4,2%
- 10-årig fastrente går opp fra 4,7% til 5,1%
Flytende rente er det for tidlig å si noe om, ettersom man der bruker en beregningsmodell som ser på gjennomsnittet for tre måneder av gangen. Dermed har man kun data for to av disse tre månedene, og så langt ser det ut til den flytende renten vil havne helt ned i 2,8%.
Hva skal man gjøre? Kortsiktige renter ser ut til å falle, mens langsiktige renter later til å stabilisere seg ved å klatre igjen. Er vi midt i knekken som gjør det lønnsomt å binde renten, eller bør man holde den flytende så lenge som mulig for å høste godt av den rekordlave renten?
Jeg tror fortsatt det vil lønne seg å holde renten flytende i enda en periode. Verden står fortsatt foran usikre tider med økende arbeidsledighet og negativ BNP. Men usikkerheten er stor, og jeg sliter med å komme med en klar anbefaling nå, annet enn at flytende rente vil alltid lønne seg. Femårig fastrente er nå 4,2%, noe som er på snittet av en historisk flytende rente. Men å binde renten på dette nivået nå tror jeg vil være dumt, i og med at den flytende renten er på vei ned. Skal man trekke en konklusjon fra dette, så vil det være at du bør binde renten ett år fra nå. I følge mitt innlegg om renter hos Lånekassen for en stund tilbake konkluderte jeg med at man bør binde renta ett år etter man bestemmer seg for at man vil gjøre det. Våren 2010, med andre ord, vil Lånekassen mest sannsynlig få min søknad på 3-årig binding av renten.
27. mai 2009
25. mai 2009
Serverer en åpen kafè gratis mat?
Kommentator i Computerworld, Peter Hidas, skrev nylig et innlegg i bladet Computerworld om fri programvare og åpen kildekode. Under overskriften "fortsatt ingen gratis lunsj" argumenterer han at fri programvare er det som på overflaten ser ut som en revolusjonær bevegelse som tar fra de rike og gir til de fattige, mens det i virkeligheten er sterke kommersielle interesser bak fri programvare. Jeg er helt enig i perspektivene hans, men synes at eksemplene hans kanskje er vel enkle. Jeg skal gjøre èn forenkling, og det er å anta at all programvare (både fri og lukket, gratis og betalbar) er homogen.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
For det første så argumenterer han at et konsulentselskap som leverer produkter basert på åpen kildekode vil ta pengene som opprinnelig sett var tiltenkt lisenser og bruke flere utviklingstimer. Dette kan bety to ting: at norske beslutningstakere er dumme, eller at et IT-prosjekt basert på åpen kildekode og fri programvare krever flere konsulenttimer. Jeg tror ikke norske beslutningstakere er dumme, men er det virkelig slik at prosjekter basert på fri programvare er mer krevende? Og hvis det er slik, hva er da verdien av programvare som koster penger? (jeg vil ikke bruke begrepet "lukket programvare" for det betyr ikke automatisk at det skal koste penger). I et økonomisk perspektiv så er verdien av programvare differansen mellom summen av de kortsikte utviklingskostnadene (X) og langsiktige vedlikeholdskostnadene (Y) på både fri og betalbar programvare. Dermed er verdien av programvare:
Dersom man kjenner utviklingskostnadene og vedlikeholdskostnadene både i en situasjon der man benytter seg av fri programvare og betalbar programvare, så vil dette regnestykket enkelt vise om det lønner seg å kjøpe programvaren. Dersom man får et positivt tall, så vil dette være merverdien av å benytte betalbar programvare. Dersom dette tallet er negativt, så vil man ha merverdi av å benytte fri programvare.
Dette er en tilsynelatende enkel formel, men i praksis vil de fleste ha store problemer med å kalkulere både X og Y i begge situasjonene. Både fri og betalbar programvare kan være åpen eller lukket, og ha rigide eller fleksible tilpasningsmuligheter. Det finnes ingen generell klassifisering av programvare, annet enn at noe koster penger og noe er gratis. Man må se på andre attributer, og sånn sett er formelen egentlig altfor forenklet. For å få en full forståelse av investeringen må man vurdere både Total Cost of Ownership (TCO) og Return On Investment (ROI), med alt disse analysene innebærer.
Tilhengerne av åpen/fri programvare argumenterer tungt for lock-in mekanismene som oppstår når man benytter betalbar programvare. Ved å gjøre investeringer på en programvareplattform, så argumenteres det dermed for at bedriftene låser seg til en programvareleverandør/plattform/løsning. Lock-in mekanismene er like store ved benyttelse av åpen programvare, ikke bare ved at man låser seg mot utviklerne, men også at man låser seg mot en programmeringsspråk eller "leverandør" av fri programvare. Det er en grunn til at IBM har tatt Linux under vingene, og at Sun kjøpte MySQL. De kommersielle interessene er tilstede uansett, og det er kun fordelingsnøklen mellom programvare og tjenester som skiller. For å bruke et eksempel som alle kan relatere seg til: Mobilen koster en krone, men på kjøpet får du forpliktelser mot abbonnementsavgift. Alternativt kan man kjøpe mobilen, og stå fritt til å velge fra et mangfold av lavprisleverandører. Prisen til slutt blir kanskje den samme, men fordelingen av pengene er forskjellig.
Men hva vil en bedrift ønske å gjøre dersom begge alternativer koster det samme? I økonomisk teori vil bedriften være indifferent, mens i praksis er ikke de to alternativene homogene. Det man må ta med i bildet er markedsandeler, tilgang på ressurser, supportvilkår, garanti for videre utvikling, synergier med eksisterende systemer, opplæring av brukere, hardwarekostnader, markedsføring, og ikke minst personlige følelser. Det man sitter igjen med er en kaotisk beslutningsalgoritme med mange variabler man ikke har kunnskap om eller kjenner til. Dermed er det duket for outsourcing av beslutningen, noe som i mange tilfeller kan være en fornuftig beslutning - gitt at man outourcer til noen som faktisk har detaljert kompetanse og kunnskap om de områdene som skal vurderes.
24. mai 2009
Krisekonjuktur
"Mennesket lærer aldri" heter det. Verden har nok en gang plassert seg i en konjuktursituasjon som man åpenbart kunne unngått. Det har vært kommentert at finanskrisen kunne vært unngått dersom man brukte Business Intelligence-verktøy på en riktig måte, og det stemmer helt sikkert, men faktum er at man ikke en gang trenger elektrisitet for å spå det som har skjedd. Den østerriske sosialøkonomen Ludwig von Mise (1881 - 1973) argumenterte tidlig at:
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
"Credit expansion is not a nostrum to make people happy. The boom it engenders must inevitably lead to a debacle and unhappiness... Accidental, institutional, and psychological circumstances generally turn the outbreak of the crisis into a panic... The final outcome of the credit expansion is general impoverishment... Some people may have increased their wealth... but the immense majority must foot the bill for the malinvestments and the overconsumption of the boom episode."
Nok en gang biter verden seg i halen, og man kan lure på om man noensinne lærer? Jeg tror den fundamentale årsaken til dette ligger i generasjonsskiftet - kunnskapsoverføringen er orientert om verdiskapning i et tidsperspektiv som er spiselig for de fleste. I tillegg undervises det altfor lite økonomisk historie ved alle verdens utdanningsinstitusjoner. Historie er gammelt nytt, og gammelt nytt er som kjent uten verdi for finansmeglere. Der verden er kommet i dag, så er det oftere man kan si at historien gjentar seg selv, framfor at den blir skapt. Dermed ligger det mye verdifull kunnskap og et enormt potensiele ved å forstå den økonomiske historien.
Utfordringen for handling basert på historisk erfaring er at noen mennesker alltid vil opptre mer kortsiktig enn de andre. Serumet "bli-rik-i-en-fei" gjør at man ikke kan oppnå en sunn verdensøkonomi med stabile forhold og jevn vekst, men en tilstand slik Ludwig von Mise forklarer. For å overkomme dette må myndighetene drive en regulativ politikk, med et sett spilleregler som definerer kredittmarkedet tydligere enn det vi har sett i dag. På den måten innfører man stabilitet i kredittmarkedet, samt en langsiktighet i det økonomiske bildet.
19. mai 2009
Disrupting the disruptive: hvordan vinne over etablerte aktører på digital musikk
I disse dager lanserer Platekompaniet sin butikk for digital musikk. Mens låtene koster det samme som i iTunes, så lover Platekompaniet et bredere utvalg på norsk musikk. Argumentet om kopibeskyttet musikk døde den dagen Apple rendyrket iTunes Plus-konseptet sitt, og det man står igjen med er et utvidet utvalg på geografisk rendyrket musikk. Vil det holde til å slå den superetablerte iTunes? Jeg tviler, dessverre. iTunes leverer varene, plasserer musikken rett i iTunes og attpåtil foreslår musikk basert på det du allerede har - mersalg anytime. Platekompaniet sin nettbutikk sørger for enda et grensesnitt for musikkkjøp, noe som er et unødvendig ekstra ledd i forhold til dagens løsning. Hvorfor gjøre ting vanskeligere?Ikke et veldig lett utgangspunkt for Platekompaniet med andre ord.
Hva bør de gjøre? For det første må man se på de grunnleggende forskjellene i forretningsmodellen til iTunes og Platekompaniet. iTunes lar deg kjøpe musikk der du spiller musikk, mens platekompaniet lar deg kjøpe digital musikk der du kjøper CD-plater. Aha! Hva om jeg kunne kjøpe begge deler? I bunn og grunn så dreier digitalt musikkjøp seg om å anskaffe en lisens til å avspille musikken på din datamaskin. Hvis jeg kjøper CDen, så har man jo i teorien kjøpt en lisens for avspilling på en enhet hjemme. Selve CD-platen i seg selv er et distribusjonsmedium som sørger for at du kan ta med deg musikken hjem. Til tross for dette så har folk en tendens til å tillegge selve CD-platen verdi - og ikke musikken på den. Folk snakker om CD-samlingen og hvor mange CDer de har, og aldri om hvor mange artister de har... Platekompaniet har allerede et stort utbygget nettverk av fysiske butikker. De burde utvikle noen åpenbare synergier her. Det første burde være at man kjøper CDen og kan få den tilsendt / hente den i butikken, men også laste den ned med en gang. Dermed får du det du tilegger verdi, samtidig som du får musikken med en gang. Alternativt burde du kunne plukke ut dine egne låter, for å bestille en CD som kan hentes i butikken / sendes til deg i posten. Resultatet vil føre til flere fornøyde kunder (hvem hater ikke å vente på ting de har bestilt på nettet?), samt at Platekompaniet får flere kunder i butikken som de kan selge spill, filmer og flere CDer til. Og hvem vil vel ikke utvide platesamlingen sin?
14. mai 2009
70-talls blippeti-blopp
Jean Michel Jarre i Oslo spektrum! Et fenomenalt show, og ikke minst et lysshow i verdensklasse. Mobilkameraet ble flittig brukt som dokumentasjon (det forklarer bildekvaliteten). Har egentlig ikke noe spesielt forhold til denne 70-talls elektroen, men alle har hørt tonene til Popcorn.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
Created with Admarket's flickrSLiDR.
10. mai 2009
Moro med Scrabble
Scrabble kan by på mange kreative ord, som absolutt burde stå i ordboka. Forøvrig burde og også ordet konsonantkonstant være et ikke ukjent ord for de fleste som har spilt Scrabble.
7. mars 2009
Doing it the hard way...
I storbyen er det intensiv konkurranse mellom treningskjedene. Markedet er dominert av SATS og Elixia, men flere mindre kjeder og sentre er med på å definere pris og tilgjengelighet. For en "nybegynner", så er treningskjeder relativt homogene, men det er likevel noen faktorer som spiller inn ved valg av treningskjede:
1. Nettverkseksternalitetene - hvor trener vennene dine?
2. Tilgjengelighet - hvilket treningsstudio ligger nærmest bostedet ditt?
3. Pris - hvem tilbyr det beste pris/nytte-forholdet?
Jeg vil på syltynt grunnlag påstå at en gjennomsnittlig person tenker gjennom disse tre tingene i den gitte rekkefølgen ved valg av treningssenter. For å begynne med det første punktet: Trening er blitt et substitutt til å henge på kafè eller å gå på kino, og man ønsker derfor å velge det treningssenteret hvor bekjente trener. Dersom et treningssenter lykkes i å tiltrekke seg en større andel av en vennegjeng, er sannsynligheten større for at resten av vennegjengen også velger å trene ved dette treningssenteret.
Det andre en potensiell kunde vil tenke gjennom er location, location, location. Hvor langt er det til treningssenteret? Dørtersklen er ekstra høy og sofaen ekstra god den dagen man skal på trening. Om man i tillegg må ut å traske et stykke så vokser tersklene. De aller fleste melder seg ikke inn et sted med forvisshet om at de skal forbli støttemedlemmer, og nærhet til treningssenteret er nesten like viktig som å kunne trene med noen.
Til slutt vil forholdet mellom pris/nytte avgjøre hvorvidt man gir autografen på et stykke papir og avsetter en femhunderlapp i måneden på trening. Tilbyr treningssenteret det man ønsker? Har de riktige åpningstider? Hvilke timer finnes og hvor flinke er instruktørene? I bunn og grunn er dette lite viktig når man først har funnet et sted hvor BÅDE venner trener og som ligger nært bostedet, men dette slutter sirkelen. Et treningssenter får ingen kunder uten et visst kvalitetsnivå og tilbud.
Så for å gå tilbake til SATS og Elixia, som driver en evig rivaliserende kamp om kundene. Elixia står utenfor SATS og lokker til seg kunder over en lav sko, mens SATS kjører intensive kampanjer for å tiltrekke seg mest mulig folk. I bunn og grunn er markedsføringen til begge selskapene relativt lite, med mye direktemarkedsføring og mye insentiver. Har man først fått en kunde, så har kjeden i utgangspunktet låst kunden i tolv måneder. Elixia opererer med en småhemmelig "stjele-kunder-fra-SATS"-rabatt, som går ut på at om du har mindre enn seks måneder igjen av bindingstiden så vil de "betale" deg ut, ved å gi deg seks måneder gratis trening hos Elixia, etterfulgt av tolv måneder binding. Med andre ord, høy kundeflukt for begge selskaper og illojale kunder.
Hva gjør man? Elixia har løst dette ved å ha en intensiv markedsføringsprofil hvor jakten på nye kunder er kontinuerlig. Så lenge andelen nye kunder er større enn tapet av kunder, så peker pilene oppover. Fakturering gjøres med gaffel, og det å være pinlig nøaktig og profesjonell er ikke alltid like viktig. Selv om feilfakturering ikke blir fulgt opp med purring, så er det ikke trivelig å motta gule og hvite brev i postkassen uansett!
SATS har en annerledes strategi på dette. Selvfølgelig er de ute å jakter kunder, men holder også et enormt fokus på eksisterende kunder, ved å forsøke å skape mest mulig lojale kunder. Dette er en stor og tung prosess, og det er dette jeg mener med "doing it the hard way". SATS ser på kundeforholdet som noe evigvarende, og medlemskapet som en faktisk vare de skal levere. Trener du ikke, så leverer de ikke varen i henhold til kontrakt. Det som faktisk skjer om du uteblir fra trening i tre uker, er at SATS tar kontakt og lurer på hvordan treningen går, og om du ønsker litt veiledning for å komme godt i gang. Samtidig minner de om at medlemskapet gjerne kan fryses om man er inne i en periode der man ikke har anledning til å trene. Når du kommer sier de hei og gir deg full oppmerksomhet, og det samme når du går. De tilbyr full treningsveiledning, og snakker om denne tjenesten som om det er en selvfølge at man skal få det. De er ydmyke og beklager feil, noe jeg fikk oppleve da de hadde gjort en fakturafeil. Allerede før fakturaen ankom postkassen min fikk jeg en tekstmelding hvor de beklaget at det hadde skjedd en feil, og at jeg bare skulle kaste denne fakturaen. Snakk om kundefokus!
For en eksisterende SATS-kunde, vil terskelen for å bytte leverandør av helse være høy. Hvordan kan gresset være høyere på den andre siden? I tillegg trener jo alle venner på SATS, og hvorfor skulle de ønske å bytte når de har den samme opplevelsen? Dessuten: her er man bortskjemt med ydmykhet og diskret service, hvorfor skulle man la seg lokke av en overivrig og lettere innpåsliten selger i grønne klær?
Skal man oppsummere noe fra dette, så vil det være at langsiktighet lønner seg. Lojale kunder bruker mer penger, og i den situasjonen SATS og Elixia er i, så er det ikke tvil om hvor man bør legge fokuset. Bygg et grunnlag for nettverkseksternaliteter, så kommer resten av seg selv!
1. Nettverkseksternalitetene - hvor trener vennene dine?
2. Tilgjengelighet - hvilket treningsstudio ligger nærmest bostedet ditt?
3. Pris - hvem tilbyr det beste pris/nytte-forholdet?
Jeg vil på syltynt grunnlag påstå at en gjennomsnittlig person tenker gjennom disse tre tingene i den gitte rekkefølgen ved valg av treningssenter. For å begynne med det første punktet: Trening er blitt et substitutt til å henge på kafè eller å gå på kino, og man ønsker derfor å velge det treningssenteret hvor bekjente trener. Dersom et treningssenter lykkes i å tiltrekke seg en større andel av en vennegjeng, er sannsynligheten større for at resten av vennegjengen også velger å trene ved dette treningssenteret.
Det andre en potensiell kunde vil tenke gjennom er location, location, location. Hvor langt er det til treningssenteret? Dørtersklen er ekstra høy og sofaen ekstra god den dagen man skal på trening. Om man i tillegg må ut å traske et stykke så vokser tersklene. De aller fleste melder seg ikke inn et sted med forvisshet om at de skal forbli støttemedlemmer, og nærhet til treningssenteret er nesten like viktig som å kunne trene med noen.
Til slutt vil forholdet mellom pris/nytte avgjøre hvorvidt man gir autografen på et stykke papir og avsetter en femhunderlapp i måneden på trening. Tilbyr treningssenteret det man ønsker? Har de riktige åpningstider? Hvilke timer finnes og hvor flinke er instruktørene? I bunn og grunn er dette lite viktig når man først har funnet et sted hvor BÅDE venner trener og som ligger nært bostedet, men dette slutter sirkelen. Et treningssenter får ingen kunder uten et visst kvalitetsnivå og tilbud.
Så for å gå tilbake til SATS og Elixia, som driver en evig rivaliserende kamp om kundene. Elixia står utenfor SATS og lokker til seg kunder over en lav sko, mens SATS kjører intensive kampanjer for å tiltrekke seg mest mulig folk. I bunn og grunn er markedsføringen til begge selskapene relativt lite, med mye direktemarkedsføring og mye insentiver. Har man først fått en kunde, så har kjeden i utgangspunktet låst kunden i tolv måneder. Elixia opererer med en småhemmelig "stjele-kunder-fra-SATS"-rabatt, som går ut på at om du har mindre enn seks måneder igjen av bindingstiden så vil de "betale" deg ut, ved å gi deg seks måneder gratis trening hos Elixia, etterfulgt av tolv måneder binding. Med andre ord, høy kundeflukt for begge selskaper og illojale kunder.
Hva gjør man? Elixia har løst dette ved å ha en intensiv markedsføringsprofil hvor jakten på nye kunder er kontinuerlig. Så lenge andelen nye kunder er større enn tapet av kunder, så peker pilene oppover. Fakturering gjøres med gaffel, og det å være pinlig nøaktig og profesjonell er ikke alltid like viktig. Selv om feilfakturering ikke blir fulgt opp med purring, så er det ikke trivelig å motta gule og hvite brev i postkassen uansett!
SATS har en annerledes strategi på dette. Selvfølgelig er de ute å jakter kunder, men holder også et enormt fokus på eksisterende kunder, ved å forsøke å skape mest mulig lojale kunder. Dette er en stor og tung prosess, og det er dette jeg mener med "doing it the hard way". SATS ser på kundeforholdet som noe evigvarende, og medlemskapet som en faktisk vare de skal levere. Trener du ikke, så leverer de ikke varen i henhold til kontrakt. Det som faktisk skjer om du uteblir fra trening i tre uker, er at SATS tar kontakt og lurer på hvordan treningen går, og om du ønsker litt veiledning for å komme godt i gang. Samtidig minner de om at medlemskapet gjerne kan fryses om man er inne i en periode der man ikke har anledning til å trene. Når du kommer sier de hei og gir deg full oppmerksomhet, og det samme når du går. De tilbyr full treningsveiledning, og snakker om denne tjenesten som om det er en selvfølge at man skal få det. De er ydmyke og beklager feil, noe jeg fikk oppleve da de hadde gjort en fakturafeil. Allerede før fakturaen ankom postkassen min fikk jeg en tekstmelding hvor de beklaget at det hadde skjedd en feil, og at jeg bare skulle kaste denne fakturaen. Snakk om kundefokus!
For en eksisterende SATS-kunde, vil terskelen for å bytte leverandør av helse være høy. Hvordan kan gresset være høyere på den andre siden? I tillegg trener jo alle venner på SATS, og hvorfor skulle de ønske å bytte når de har den samme opplevelsen? Dessuten: her er man bortskjemt med ydmykhet og diskret service, hvorfor skulle man la seg lokke av en overivrig og lettere innpåsliten selger i grønne klær?
Skal man oppsummere noe fra dette, så vil det være at langsiktighet lønner seg. Lojale kunder bruker mer penger, og i den situasjonen SATS og Elixia er i, så er det ikke tvil om hvor man bør legge fokuset. Bygg et grunnlag for nettverkseksternaliteter, så kommer resten av seg selv!
9. februar 2009
Hva er Microsoft?
For de aller fleste så er Microsoft to ting, nemlig Windows og Office. Spør man yngre folk så vil de i tillegg gjerne si MSN Messenger. Men der stopper det. Består verdens største IT-selskap bare av tre produkter? Det svaret gir seg selv, og dermed står utfordringen klar: nevn fem produkter av Microsoft. Hvis det er for lett, prøv å nevne ti. Hvis det er for lett, prøv å nevnte tretti.
Produktporteføljen til Microsoft er enorm, og spenner bredere enn det jeg kunne klare å forestille meg når jeg begynte der. Visste du at Microsoft leverer komplette sikkerhetsløsninger for både servere, klienter, nettverk og serverapplikasjoner? Eller at Microsoft i sitt virrvarr av kaotiske lisensieringsregler tilbyr ukomplisert leie av programvare? Xbox er bevis på at Microsoft kan hardware, mens Zune er et tilsvarende bevis på at Microsoft ikke alltid er like gode på hardware. Microsoft Online Services ble lansert i USA i november (Norge i mars), og skal bevise at Microsoft kan være en tjenestetilbyder av programvare over internett.
Svaret på hva Microsoft er, kan svares med et nytt spørsmål: Hva er IT? I tiden framover på bloggen vil jeg holde fokus på IT, teknologi og effektivitet. Mens den siste tiden har gått mye med til salgsaktiviteter og kunderelasjoner, vil jeg gjennom bloggen forsøke å bevege meg "back to roots" ved å diskutere skjæringspunktet mellom IT og forretningsstrategi. Og for å pirre leselysten til neste innlegg, så vil jeg avslutte nå med å påstå at det ikke finnes et skjæringspunkt mellom IT og forretningsstrategi.
Produktporteføljen til Microsoft er enorm, og spenner bredere enn det jeg kunne klare å forestille meg når jeg begynte der. Visste du at Microsoft leverer komplette sikkerhetsløsninger for både servere, klienter, nettverk og serverapplikasjoner? Eller at Microsoft i sitt virrvarr av kaotiske lisensieringsregler tilbyr ukomplisert leie av programvare? Xbox er bevis på at Microsoft kan hardware, mens Zune er et tilsvarende bevis på at Microsoft ikke alltid er like gode på hardware. Microsoft Online Services ble lansert i USA i november (Norge i mars), og skal bevise at Microsoft kan være en tjenestetilbyder av programvare over internett.
Svaret på hva Microsoft er, kan svares med et nytt spørsmål: Hva er IT? I tiden framover på bloggen vil jeg holde fokus på IT, teknologi og effektivitet. Mens den siste tiden har gått mye med til salgsaktiviteter og kunderelasjoner, vil jeg gjennom bloggen forsøke å bevege meg "back to roots" ved å diskutere skjæringspunktet mellom IT og forretningsstrategi. Og for å pirre leselysten til neste innlegg, så vil jeg avslutte nå med å påstå at det ikke finnes et skjæringspunkt mellom IT og forretningsstrategi.
19. januar 2009
Bilreklame the Indian way
En glitrende norsk reklamebransje har blitt lagt merke til over hele verden, men likevel er det få internasjonale oppdrag å spore for norske reklamehus. Reklamen i videoen under er for Peugeot 206 og viser en nytenkning utover det å bevise en bils glitrende kjøreegenskaper, motor, klatreegenskaper, framkommelighet eller hva nå enn det måtte være. Denne spiller på ren misunnelse, drømmer, ønsker og håp om en bil som egentlig ikke er så veldig mye annet enn en fransk bil. De fleste som eier en Peugeot 206 burde føle seg bittelitt kulere etter å ha sett denne reklamen.
(Kilde: ukjent - gammelt rask jeg har hatt liggende på den eksterne harddisken)
(Kilde: ukjent - gammelt rask jeg har hatt liggende på den eksterne harddisken)
Abonner på:
Innlegg (Atom)