Framtidige filmformater

Debatten raser om hvilket videoformat som skal ta over for DVD. De to store konkurrentene som ligger an til å etablere en posisjon er HD-DVD og Blue-ray. Så langt har diskusjonen vært forholdsvis ensporet, hvor temaet har gått på hvilket av formatene som vil gå regjerende ut av «formatkrigen». Argumentene har vært mange. Mens teknologene har fokusert på den bedre bilde- og lydkvaliteten i forhold til DVD, studerer andre hvor mange filmer som er solgt på det ene formatet i forhold til det andre. Det har seg slik at formatene ikke er kompatible, og ei heller er de kompatible mot dagens DVD-avspillere. På den måten trenger man en helt ny HD-avspiller (HD = High Definition, eller forkortelse for en maskin som leser enten/og HD-DVD eller blue-ray) dersom man ønsker å spille av et av disse formatene.

Min diskusjon er todelt. Først og fremst er ikke dette en krig mellom to forholdsvis like formater (alle har hørt om VHS vs. Beta), men også en krig som inkluderer dagens DVD-format, harddiskbaserte løsninger, minnekort og streaming fra internett.

Der jeg jobber kommer jeg i kontakt med personer som ser på den nye teknologien med skepsis. De argumenterer at de allerede har en diger samling med DVD-plater som de nødig vil gjøre overflødig eller trenge å bytte ut. Det trenger de ikke heller. Samtlige eksisterende HD-avspillere vil idag både lese og oppskalere DVD-plater, og de aller fleste leser til og med CDer. Så den allerede opparbeidede samlingen kan beholdes, enn så lenge.

Men hvem vil vinne denne «krigen»? Jeg vil argumentere for at ingen av de to formatene vinner. Det er mange årsaker til dette, og de mest håndfaste inkluderer at folk ikke er villige til å bytte ut DVD-spillerne sine. Hvertfall ikke enda. En HD-avspiller i dag koster fort over 10 000 kroner, noe som er lite fristende i forhold til en (dog elendig) DVD-avspiller til 495.-, eller (en god) til 2495.- for den sakens skyld. Det andre er at selv om store deler av Norges befolkning har gått til anskaffelse av en flatskjerm, så betyr det ikke at vi er særlig teknologi-interesserte eller oppdaterte på de siste trendene fra CES i Las Vegas. Som en saueflokk så dilter nordmenn etter alle andre, og har skapt en av de aller største markedene i Europa for flatskjerm, relativt til befolkningsantall. «...aldri før har så mange nordmenn brukt så mye penger på noe som de har så lite greie på.» har redaktør i Digital World, Gisle Orlund uttalt i media. Vel vitende om at en flatskjerm vil gi signifikant dårligere bilde enn den gamle billedrørs-TVen, har over en million flatskjermer blitt solgt i det norske markedet. Dette understreker igrunn èn ting: nordmenn har en forholdsvis avslappet holdning til bildekvalitet.

Hva da med bildekvaliteten på DVD-filmer? Selv om en flatskjerm produserer dårligere bilder på vanlige TV-sendinger over kabelnettet, vil den være bedre egnet til framvisning av DVD-filmer enn en gammel billedrørs-TV. Men fortsatt ligger det mye ubrukt potensiale i en flatskjerm. Med HD-oppløsning på 720 vertikale linjer (mot 576 vertikale linjer som er vanlig på PAL), vil en HD-oppløst sending øke detaljnivået i bildet betraktelig, ettersom den har over 330 000 flere tilgjengelige pixler enn PAL har. Ser man på Full-HD (1080 vertikale linjer) så har en flatskjerm over 1 483 000 flere punkter enn PAL, og faktisk dobbelt så mange punkter som en skjerm med 720 vertikale linjer.

Begge de to nye formatene er egnet til framvisning i 1080p, og det høres utvilsomt forlokkende ut å koble en slik maskin til TVen. Faktum er at det mennesklige øye er vesentlig mer følsom for fargeendringer og kontrastnivå enn det er for oppløsning, og blindtester har vist at man ikke klarer å se forskjellen på 720p og 1080p på et bilde på 50" ved normal sitteavstand (3 meter og bakover). Dette slår beina under de imponerende tallene Full-HD kan hoste opp med, og man faller tilbake på en diskusjon om 720p. Dette er en debatt om 590 000 pixler (576p PAL) og 921 000 pixler (720p).

Hva annet er det som skiller en DVD-plate og en HD-DVD/Blue-ray plate? Ingenting, vil jeg argumentere. Man trenger fortsatt en separat avspiller med identisk teknisk design som en DVD-avspiller. Mediet er identisk som det forrige, og minst like følsomt for ytre skader og slitasje. Man må fortsatt legge disken fysisk i plateskuffen, og en disk vil vanligvis ikke romme mer enn èn film. På toppen av det hele trenger man en ny avspiller for å kunne lese de nye formatene, maskiner som stort sett ligger i klassen over 5-10 000 kroner (selv om man kan forvente at prisen vil være på vei ned på grunn av nettopp «formatkrigen» i seg selv).

Hva er forskjellen for forbrukerne? De blir oppfordret til å kjøpe en ny HD-avspiller til en vesentlig høyere pris enn DVD-avspillerne, til tross for at de ikke direkte kan se hva de 330 000 ekstra pixlene kan gjøre for de. I tillegg er likhetene for store, og dette kan være med på holde den teknologiske utviklingene av HD-DVD og blue-ray tilbake. I motsetning til flatskjermer, hvor de fysiske attributene tydlig understreket forskjellen mellom en moderne og en gammeldags TV, klarer ikke forbrukerne å se hva de har å hente på å oppgradere til HD-avspillere. På toppen av det hele så er de veldig få platene som selges i butikkene både vesentlig dyrere enn DVD-plater, og utvalget er så marginalt at man må være over snitt interessert i blockbusters om man skal få noe glede av den kostbare investeringen uansett.

Hva vil skje? Ingen vil vinne formatkrigen. Blue-ray og HD-DVD gir for lite igjen til forbrukerne, og parallellene til DVD er for store. Framtidig sviver ord som harddiskbaserte løsninger, minnekort og TiVo rundt i perifeen. Selv om dette ikke er blitt blåst opp enda, vil fokuset på mediebasert avspilling bli avblåst en gang for alle. I framtiden vil DVD-avspillere bli byttet ut med datamaskiner (eller teknologi som utnytter den datamaskinen du har idag), filmer vil leies gjennom internettbaserte løsninger, høyopplest film kan kjøpes og lastes ned, og alle hyllemetrene med DVD-filmer man har stående på kinorommet idag vil bli plassert på harddisker.

Mange vil si at dette er et steg tilbake. Harddisker er på langt nær så robuste som en DVD-plate, og har en tendens til å ryke nå og da. Et av de mest tydlige kjennetegnene på en teknologisk nyvinning (eller innovasjon om du vil) er nettopp at man går tilbake et par steg i ytelse, men til gjengjeld får en hel haug med ekstra komfort og brukervennlighet.

Oppsummering
Det eneste argumentet HD-DVD og blue-ray har å slå i bordet med er bedre lyd- og bildekvalitet. Fortell det til onkelen din som nettopp brukte 23 000 kroner på en ny flatskjerm fra Pioneer, for så å koble den til DVD-spilleren med s-video kabel.